Ulf Magnes blogg: En trygg frelse, litt historikk

Jesus bevarer deg - Del 1

Kristusfornekteren

Livet var neppe slik han hadde forestilt seg at det skulle bli. Mannen han hadde fulgt og gitt sitt liv til de siste tre årene var nå arrestert, beskyldt for blasfemi. Det var lynsjestemning blant folket, Peter var redd. Han så hvordan de behandlet Jesus, og visste hva som ville skje. Det er da han blir utfordret og gjør det han aldri hadde trodd han skulle gjøre. Han var så sikker på at han alltid ville stå sammen med Jesus. Han hadde til og med sagt at om alle de andre sviktet, så kunne Jesus stole på ham. Dette var lett å si når utfordringene ikke var der, men nå …

En tjenestepike kommer bort til Peter og sier «Du var også sammen med Jesus fra Galilea». Peter nekter og sier at han ikke vet hva hun snakker om. Så forlater han gårdsplassen, han rekker å tenke litt over saken. Men i byporten møter han en annen jente som sier «Han var også sammen med Jesus fra Nasaret». Da går Peter enda lengre i fornektelsen av Jesus. Han sier «Jeg kjenner ikke Det Menneske». Det hadde gått litt tid mellom disse to hendelsene, så han hadde rukket å utvikle en enda sterkere fornektelse, ikke omvendelse. Men det fortsatte. For «litt senere» kom flere bort til Peter og sier «Sannelig, du er også en av dem, for dialekten din røper deg.» Nå hadde han muligheten til å rette opp igjen sitt fall og sin fornektelse av Jesus. Det er akkurat som han får en ny sjanse til å fortelle at han er en troende, en Jesu Kristi disippel. Men hva gjør han? «Da begynte han å banne og sverge: Jeg kjenner ikke Det Mennesket!»[1]

Hva tenker du om en som tidligere har bekjent troen på Jesus, men som nå fornekter alt kjennskap til Jesus. Han til og med banner og sverger. Han kan vi vel ikke regne med lengre? Hvis han skal komme inn igjen i fellesskapet, så må han iallfall ydmyke seg, omvende seg, bekjenne sin synd for Gud og mennesker.

Da engelen møtte kvinnene ved graven sender han dem til disiplene med følgende hilsen «Men gå, og si til disiplene Hans, og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea.»[2] Vi vet ikke hvorfor Peter blir spesielt nevnt i teksten. Kanskje fordi han trengte en spesiell hilsen etter nederlaget. Kanskje fordi noen av disiplene ikke regnet med Peter som en disippel lengre, etter fornektelsen? Vi vet ikke noe om det, men Peter er regnet med av Han som sendte engelen.

Da kvinnene fortalte til disiplene om den tomme graven, var Peter sammen med de andre apostlene. De hadde altså inkludert ham til tross for fornektelsen og fallet. Ikke noe sted står det at han hadde omvendt seg, tatt imot frelsen på nytt, bekjent sin synd. Men han og Johannes løper til graven for å se med egne øyne om Jesus var oppstått eller ikke.[3] De får også møte Jesus ansikt til ansikt når Han viser seg for disiplene.

Senere får Peter en mulighet til å bekjenne sin kjærlighet til Jesus like mange ganger som fornektelsen.[4] Det var sikkert godt for Peter. Jesus trengte ikke denne bekjennelsen. Han visste hva som bodde i Peters hjerte. Derfor var det mest for Peters egen del at han fikk bekjenne denne kjærligheten til Jesus. Men det var ikke en ny frelse. Frelsen holdt. Den tålte selv et så stort fall som å fornekte sin Frelser og Herre.

«Frafall» i kirkehistorien

Ikke alle har vært like heldige som Peter. Han ble inkludert i fellesskapet på tross av sitt fall. Han fikk gå inn som den første leder av den kristne kirke etter Jesus. Han som falt dypest, er den Herren innsetter som menighetsleder. Det er i seg selv et interessant tema. Men han er ikke alene om å ha fornektet Jesus.

Forfølgelsen av de kristne under de hedenske keiserne var i perioder sterk. Flere troende valgte da å fornekte troen. Når disse «frafalne» kom tilbake og ville bli en del av menighetsfellesskapet igjen, oppstod det diskusjoner. De som ikke hadde fornektet sin tro hadde blitt utsatt for de mest brutale handlinger og noen var drept. Nå kom «feigingene», de som hadde valgt en lettere vei, tilbake og ville bli en del av de troendes fellesskap igjen. Vi kan forstå at det kunne være utfordrende for dem som hadde mistet sine kjære, eller hadde blitt utsatt for tortur på grunn av den tro de andre hadde fornektet. Men det bibelske svaret på denne utfordringen ligger i historien om Peter. Om mennesker skulle mene at vi ikke kan regne med disse «frafalne» lengre, eller ikke ønsker dem i fellesskapet, så er Herren av en annen oppfatning. De er frelst av nåde, og blir bevart av den samme nåde. For «Hvis vi er troløse, forblir Han trofast. Han kan ikke fornekte seg selv.»[5]

Trosbekjennelser

Bibelen må alltid være en autoritet som står over det mennesker skriver og bestemmer. Samtidig sier det som tidligere er skrevet noe om deres oppfatning av troen. Det er forfattet en rekke trosbekjennelser gjennom tidene. De fleste kjenner til «Den apostoliske trosbekjennelsen» som flere kirker benytter i sine gudstjenester. Men det finnes altså flere trosbekjennelser som har blitt nedskrevet i ulike tider. Dette er en sammenfatning av troen slik man ser det på den tiden det er skrevet.

Det er interessant at det allerede på 1600-tallet, etter store forfølgelser av baptistene både på 1500 og 1600 tallet, ble formulert en trosbekjennelse, av baptistene, med følgende innhold når det gjelder tryggheten i frelsen:

«De som Gud har akseptert i Den Elskede, effektivt kalt og helliggjort ved sin Ånd, og gitt Sine utvalgtes trofaste tro til, kan verken helt eller endelig falle fra nådens tilstand; men skal visselig bevares til enden og bli evig frelst, ettersom Guds gaver og kall ikke kan tas tilbake»^{^[6]}

Denne trosbekjennelsen kommer altså fra en gruppe som både på denne tiden og tidligere hadde blitt forfulgt for sin tro. Vi kjenner til at det også var personer i denne sammenhengen som hadde fornektet troen på grunn av forfølgelsen. De regnes helt tydelig med som frelste troende. På samme måte som «kristus-fornekteren» Peter.

Også The New Hampshire Confession of Faith fra 1833 understreker hvordan Gud på en spesiell måte holder de troende fast ved sin kraft inntil den endelige frelsen.^{^[7]}

At disse trosbekjennelsene bygger på klare bibelord, skal jeg komme tilbake til. Hensikten nå er bare å vise til at dette ikke er noe nytt. Det er gamle sannheter som mange har forlatt. Å forlate bibelske sannheter får alltid konsekvenser. En av konsekvensene kan bli manipulasjon.

Manipulasjon

På et møte jeg besøkte for noen år siden hørte jeg en forkynner tale om synd og frelse. Det er et tema de fleste forkynnere både har forkynt om, og bør forkynne om. Men i dette møtet var forkynnelsen direkte usunn. Forkynnelsen om synd ble så kraftig, og syndens konsekvenser for den troende så alvorlig, at troende mennesker i salen ble usikre på sin egen frelse. Han forkynte synd og frelse på en slik måte at han gjorde mennesker usikre, for deretter å invitere dem til å ta imot frelsen (igjen). Så kunne han rapportere gjennom sin organisasjon at et visst antall mennesker hadde tatt imot frelsen på hans møter. Hadde dette bare hatt konsekvenser for dette ene møtet, så hadde det kanskje ikke vært så ille. Men folk som hører slik forkynnelse tar med seg det de har hørt. Når de ved en senere anledning opplever vanskelige tider i livet, har denne forkynneren plantet tanker om at de kanskje ikke lengre er kristne, at de har mistet frelsen og kommet ut av nåden. Så legges en troskrise til de andre utfordringene man kjempet med. Man påfører mennesker tvil og unødvendig smerte. En smerte som er i klart strid med Guds Ord.

Denne formen for «frafallsteologi» har også en annen mulighet, som flere har benyttet seg av for å kontrollere andre mennesker. Man kan presentere tanker og ideer som folk må følge for å være «innenfor». Hvis man bryter med dette, mister man frelsen, eller faller ut av nåden. Det gir muligheter for maktmennesker i lederposisjoner til å kontrollere og manipulere mennesker både bevisst og ubevisst.

Et overraskende utsagn

Da jeg var i begynnelsen av 20 årene hørte jeg en pastor si: «Jeg vil ha meg frabedt at mine barn kommer hjem fra leir og er blitt frelst!» Jeg måtte be han si det en gang til, for jeg trodde ikke det jeg hørte. Ville han ikke at hans barn, som var tenåringer, skulle bli frelst? Jo, selvfølgelig ville han at de også skulle ha et liv med Jesus Kristus. Poenget hans var at de allerede var troende. De hadde allerede tatt imot Jesus. Hans utsagn var en kritikk av det han opplevde som en form for leir-teologi. Hvor følelser og stemning forveksles med det å bli frelst. For det var et kjent fenomen i min sammenheng at enkelte ungdommer ble «frelst» hver sommer. Da var det salig og stemningen høy, så de tok imot Jesus igjen og igjen. Det de hadde trengt å høre, var at frelsen holder uansett stemning og følelser. Frelsen bygger ikke på gode følelser, men på hva Jesus har gjort for oss.