Når aktivister og ekstremister blir ministre

 I dagens regjering finner vi helt sikkert mange dyktige personer, enten man er enig i deres politikk eller ikke, men det er også utspill og vedtak som bærer preg av aktivisme fremfor solid begrunnede kunnskapsbaserte beslutninger.

I journalistikken er man nøye med at den som selv har bindinger til en sak ikke skal dekke denne. Vanligvis har man tilsvarende regler for inhabilitet i politikken - men ikke nå!

Ministeren som har ansvaret for et eventuelt tredje kjønn er selv en aktiv del av bevegelsen som kjemper for dette. Trettebergstuen har uttalt at hun vil innføre et tredje kjønn. Problemet er imidlertid at saken utredes, men det tar hun ikke hensyn til. Hun hadde ikke fått informasjon fra utredningen da hun uttalte hva hun ville gjøre. Da er det aktivisten som taler, ikke en troverdig politiker. Dette burde vært påtalt av statsministeren. Men det har jeg ikke hørt noe om. Også media sitter stille når hun ikke vil lytte til utredningen før hun tar en beslutning. (Foto: Regjeringen.no)

Noe tilsvarende skjedde med kunnskapsminister Brenna. Plutselig en dag bestemte hun seg for å anbefale skolene at elevene ikke skal få tilbud om en Bibel/Nytestamente. Dette kom som lyn fra klar himmel for Gideon International som har gitt dette gratis-tilbudet til skolene. Selv om undervisningen om kristen tro har blitt stadig mindre og dårligere gjennom årene, er Bibelen en del av KRLE undervisningen. Det er dessuten frivillig om man vil ta imot. (Foto: Regeringen.no)

Slike vedtak og beslutninger bærer preg av aktivisme og ekstremisme, ikke seriøs politisk behandling. Man bør kunne forvente at personer med tillitsverv i regjering forholder seg mer profesjonelt i denne og andre type saker. Dersom man er personlig berørt i kontroversielle saker, eller saker av en betydning for større grupper i samfunnet, bør en minister være voksen nok til å tre tilbake og overlate beslutningen til andre, uten å utøve press.

I tillegg til disse sakene har det blitt kjent at regjerningen også har sluttet å behandle søknader om friskoler ihht gjeldende lovverk.  Dette fordi regjerningen av ideologiske grunner ikke ønsker å behandle disse søknadene nå.  Man vil i stedet fremme en ny lov, for deretter å behandle tidligere søknader etter den nye loven som de selv har både forfattet og sannsynligvis vil få vedtatt.  På denne måten forholder man seg altså til lover og regler vedtatt av det samme Storting som de selv sitter i.  Respektløst, vil mange si. 

Hvorfor er jeg ikke beroliget, og tror at det blir bedre fremover?