Del 2: De nytestamentlige apokryfer

Som jeg var inne på i artikkelen "Hvorfor er ikke apokryfene med i Bibelen?" finnes det både gammeltestamentlige og  nytestamentlige apokryfer.  Gamle skrifter som ikke er med i Bibelen.  For å forstå hvorfor, må man vite noe om hvordan Bibelen ble samlet.

De nytestamentlige apokryfene er bøker som på en eller annen måte gir seg ut for å ha tilknytning til Jesus og de første kristne. I denne gruppen bøker finner man både evangelier (Bildet: Tomasevangeliet), gjerninger, brever og åpenbaringer.  Slik vi også finner i vårt nye testamente.  De fleste av disse er skrevet av gnostikere eller andre som var definert utenfor den kristne kirke.  De nytestamentlige apokryfene anerkjennes ikke av noen av de kristne kirkene i verden.

Ledet av Guds Ånd
De fleste av de nytestamentlige apokryfene er av en helt annen kvalitet enn tekstene vi har i Bibelen.  De formidler delvis også et helt annet bilde av Jesus og Hans lære.  De bærer helt klart preg av det religiøse miljøet de har blitt til i.  Gnostikerne har ofte blitt sammenlignet med dagens New Age.  Man plukket litt fra ulike religiøse sammenhenger, bl.a. kristendommen, og formet sin egen tro og lære.  Derfor var det et viktig arbeid man gjorde da man samlet de bøkene som skulle bli vårt nye testamente. Det er ingen tvil om at de som fikk dette oppdraget av Herren, var ledet av Hans Ånd.  Deres arbeid skulle ikke bare være betydningsfullt for deres samtid, men for hele den kristne kirke for all ettertid.  

Kriterier for å bli med i Bibelen
Når de skulle avgjøre hvilke bøker som fikk være med i Det Nye Testamentet, så samlet de seg først om noen kriterier.  Hvis et skrift ikke innfridde disse kriteriene, ble det ikke med.  Noen av de viktigste kriteriene var:

1. Ånden i skriftet skulle være samme ånd som i Det Gamle Testamentet
2. Det skulle være tydelig at det er Herren som taler gjennom skriftet
3. Skriftets objekt måtte være Kristus, det skulle være Jesus-sentrert
4. Det skulle ha apostolsk opphav og ha en historisk moralsk effekt på dem som hadde brukt det. 
5. Det skulle også være bekreftet at alle kirkefedrene hadde brukt og akseptert skriftet som Guds ord.
6. Skriftet skulle heller ikke inneholde noe som man ikke kunne utlede av Det Gamle Testamentet.

Alle de skriftene vi har i dag i vårt nye testamente innfridde disse og et par kriterier til.  Prosessen med å samle skriftene pågikk over lang tid.  Den endelig anerkjennelsen og kanoniseringen av Det Nye Testamentet slik vi har det i dag, ble gjort i år 414.  Dermed bestod Bibelen av 66 skrifter, 39 i GT og 27 i NT.

De som falt utenfor
En rekke skrifter ble altså ikke med i Det Nye Testamente fordi de enten ble avslørt som falske, gnostiske eller rett og slett fordi de ikke innfridde de kriteriene som Den Hellige Ånd hadde gitt dem som hadde fått oppdraget med å samle de siste skriftene til vår Bibel.  Noen av disse skriftene kaller vi nytestamentlige apokryfer.  Blant disse finner vi bl.a. Tomasevangeliet, som har sitt utspring i gnostisk sammenheng.  Andre bøker var f.eks. Nasareerevangeliet, Paulus åpenbaring og Peters gjerninger m.fl. Mange av disse nytestamentlige apokryfene er også tilgjengelig for dem som ønsker å lese.  

Kanonske kirkefedre?
Diskusjonen om hvilke bøker som skal være med i Bibelen eller hvilke bøker som kan regnes som apokryfe eller pseudepigrafiske, dukker med jevne mellomrom opp.  Slik har det vært gjennom hele kirkehistorien.  Martin Luther ville f.eks. fjerne Jakobs brev fra Det Nye Testamentet.  Det mest vanlige er imidlertid at man gjerne vil legge til noen bøker. Blant de oldkirkelige tekstene som noen har ment var inspirerte tekster som burde vært med i Bibelen er skrifter fra kirkefedre bl.a. Klemensbrevene, Hermas' hyrden og Didakhe (De tolv apostlers lære).  Den etiopisk ortodokse kirken anerkjenner i dag Klemensbrevene og Hermas' hyrden som en del av deres Bibel. 

Et salig kaos
Skulle man overlate til de enkelte kirkesamfunn og generasjoners synsing og mening om hvilke bøker som burde være med i Bibelen, da ville vi fått et salig kaos.  Mennesker mener mangt og mye.  Noen liker ikke det som treffer dem i Bibelen, og vil fjerne eller tolke bort dette.  Andre blir begeistret over gamle skrifter som de mener burde vært med.  Med andre ord ville vi fått et salig kaos hvor Bibelen ble endret titt og ofte alt etter hva mennesker synes passet.  

Ikke menneskeverk
Jeg har stor tillit til at når Gud ville gi oss sitt ord for all ettertid, så overlot Han ikke mennesker til seg selv.  Det var ikke mennesker som plukket ut hvilke skrifter som skulle være med.  Det var Herren selv som stod bak dette.  Ved sin Ånd ledet Han mennesker til å sette opp de rette kriteriene, gav dem visdom til å velge de rette skriftene, og på den måten fikk vi en samlet Bibel. En Bibel som har velsignet og forvandlet mennesker.  En Bibel som har revolusjonert samfunn.  En Bibel hvor som viser vei og gir mennesker framtid og håp.

Les også:
Hvorfor er ikke apokryfene med i Bibelen?

Del 1: Hvorfor er ikke apokryfene med i Bibelen?

Fra tid til annen dukker det opp mennesker eller bevegelser som stiller spørsmål ved utvalget av bøker i Bibelen.  De mener at noe er holdt skjult eller fjernet enten av Den Katolske Kirken eller av andre.  Årsaken til dette, hevder man, er at det ikke passet med kirkens lære.  Men stemmer dette?  Hva er egentlig apokryfene?

Ordet "Apokryf" kommer av gresk og betyr "skjult".  Det finnes både gammeltestamentlige apokryfer og nytestamentlige apokryfer. Det er stor forskjell på kvaliteten mellom disse to grupper av apokryfe bøker.  Vanligvis er det de gammeltestamentlige apokryfene vi snakker om når vi omtaler de apokryfe bøker, men det finnes altså flere.

Den katolske Bibel
Å påstå at Den Katolske Kirke har fjernet disse bøkene er en urimelig påstand som avdekker stor mangel på kunnskap.  For de gammeltestamentlige apokryfer er tatt med i den katolske bibel.  Der finner du disse bøkene plassert mellom Det Gamle Testamentet og Det Nye Testamentet.  Bakgrunnen for at katolikkene har tatt disse bøkene med i Bibelen er følgende:  Etter at Det Gamle Testamentet var samlet, anerkjent og over lengre tid hadde vært i bruk i jødisk sammenheng, ble det foretatt en oversettelse til gresk.  Denne oversettelsen kalles "Septuaginta".  Her la man til disse bøkene som vi i dag kaller gammeltestamentlige eller deutrokanoniske bøker.  Vi vet i dag ikke hvorfor dette ble gjort, men de anerkjennes ikke som autoritative skrifter av jødene.  Denne delen av Bibelen har vi jo i utgangspunktet felles med jødene.  Det var så tidlig som i oldkirken at disse skriftene gradvis ble akseptert av majoritetskirken som en del av Bibelens kanon.  Dette var en av de ting Martin Luther tok et oppgjør med under reformasjonen.  Han mente at disse bøkene var ikke-inspirerte, men likevel kunne være nyttig lesning.

Hvilke bøker?
Vi ser altså hvordan disse bøkene ikke var anerkjent i tidlig kristen tid, det vi kaller urkirken.  Men at dette var noe som gradvis fikk fotfeste først 3-4 generasjoner senere.  Bøkene er skrevet i perioden 200 f.Kr. til ca 100 e.Kr. Følgende bøker regnes med blant apokryfene i Den Katolske Bibel: Tobit, Judit, Den greske Esterboken, Visdommens bok, Sirak, Baruk (Jeremias brev), Tillegg til Daniels bok, første og andre Makkabeerbok.  I tillegg til disse er det flere som også inkluderer Manasses bønn, samt tredje og fjerde Esra.  De ortodokse kirkene har også med Salme 151 og tredje Makkabeerbok i sine bibler.  Alle disse bøkene er altså tilgjengelige.  Det Norske Bibelselskap har utgitt en egen bok med de gammeltestamentlige apokryfene.

Pseudepigrafiske bøker?
I tillegg til de apokryfe bøkene finnes det også andre bøker som har en bibelsk stil og som ofte skildrer hendelser som blir forbundet med personer i Bibelen. Vi kaller dette for pseudepigrafiske bøker. Blant disse bøkene finner vi f.eks. Enoks bøker og Jubileerboken.  Ordet pseudepigraf betyr egentlig "falskt skrift".  Dette fordi det er skrevet under falskt navn, og er heller ikke anerkjent verken som inspirerte tekster i Bibelen eller som et apokryft skrift. 

Hvorfor ikke?
Hvorfor kan vi ikke ta med de apokryfe skriftene i Bibelen?  Det skyldes først og fremst at disse ikke er med i den opprinnelige Bibelen, etter at denne ble samlet.  Det er skrifter som har blitt skrevet betydelig senere, og som aldri ble en del av den hebraiske Bibel.  I de tilfellene hvor bøkene bærer navn etter bibelske personer, vet vi sikkert at det ikke er skrevet av disse.  Man bruker da disse personene for å tillegge skriftet en autoritet det ikke har.  

Det er mange bøker og skrifter som har blitt til gjennom historien som kan være nyttig å lese, ja til og med oppbyggelig.  Også i dag skrives det mange oppbyggelige bøker.  Det betyr ikke at disse bør inkluderes i Bibelen. Bøkene vi finner i Det Gamle Testamentet i våre Bibler er de opprinnelige bøkene som også inkluderes i den hebraiske Bibel.  Å legge til andre skrifter bare fordi vi måtte mene at dette er gode bøker med oppbyggelig innhold, vil være i strid med Guds befalinger, 5. Mosebok 4:2, Ordspråkene 30:6 og Åpenbaringen 22:18-19. 

Les også:
Del 2: De nytestamentlige apokryfer 



 

Falske nyheter

I forbindelse med valget i USA, men også i etterkant, har det vært fokus på såkalte "falske nyheter."  Dette er nettsider eller facebookartikler som fremstår som informative og faktabaserte, men som formidler falske nyheter.  Det ser til forveksling ut som ordinære nyhetsformidlere, men deres "nyheter" kan like gjerne være løgn eller i beste fall fordreid sannhet.

Dette er vel ikke noe annet enn det vi før i tiden kalte for "rykter," "løgn" eller "sladder."  Forskjellen er at nå kan vi også spre dette på internett.  Det er minst like lett å like og dele, som det er å bringe videre sladder muntlig.  Konsekvensene er de samme.  For den som tenker mest på seg selv, så gjør dette personen som bringer det videre til en løgner.  Vi andre legger merke til det. For den som har forståelse for andre mennesker, så bør de forstå at det kan ødelegge liv å viderebringe falske nyheter om andre mennesker.

"Ja men ...  Jeg har hørt at det skal være sant!"  

Vel, har du snakket med den det gjelder?  Hvis ikke så er sjansen stor for at det du viderebringer IKKE er sant.  Det kan være et snev av sannhet i utgangspunktet, så har dette blitt fordreid til en usannhet. Bibelen sier mye om baktalelse, løgn og sladder - det er altså ikke anbefalt.  Tvert imot er det sterkt advart mot slikt.  Se 2. Kor 12:20 og 1. Peter 2:1 m.fl.

Det er ikke ofte jeg siterer apokryfe bøker.  De er ikke bøker som hører hjemme i Bibelen.  Men på samme måte som dagens forfattere kan ha noe nyttig å lære oss, så kan også tidligere forfattere ha delt noe visdom.  Slik er det med Siraks bok og det tema jeg skriver om i dag (trolig skrevet i år 180 f.Kr.).  I Sirak 19:7-15 står det:

"Gjenta aldri et rykte, det vil du ikke tape på.
Fortell det verken til venn eller fiende, gjør det ikke kjent med mindre du synder ved å tie.
For den som hører deg, blir på vakt imot deg og vil med tiden legge deg for hat.
Har du hørt et rykte så ta det med deg i graven.
Ta det med ro, du sprekker nok ikke.
En dåre som bærer på et rykte, får veer slik en fødende kvinne får et barn.
Lik en pil som står fast i låret er sladder i dårens hjerte.

Tal pent ut med din venn - kanskje har han ikke gjort det ryktet sier?
Og om han har gjort det, så sørg for at det ikke skjer igjen.
Tal åpent ut med din neste - kanskje har han ikke sagt det ryktet sier?
Og om han har sagt det, så sørg for at han ikke gjentar det.
Tal åpent ut med din venn - Det lyder jo så mye sladder, og du må ikke tro alt du hører."

LES OGSÅ:
Baktalelse
Skremmende ubibelsk
Baktalelse - hva er det?
Falske nyheter
Bekjenner du andres synder?
Kan du holde på en hemmelighet?
Har du en planke i øyet?
Pass munnen din!
Jeg kjenner deg ikke