Har du en følelse av at som kristen bør du alltid være glad? At dersom du er nedfor, nedstemt eller depressiv, så er det noe galt med din tro?
Den gleden vi har i Kristus er en dyp indre glede og visshet om at vi tilhører Ham uansett hvordan livet her i verden har blitt for oss. Jeg skrev litt om at livet kan være både oppturer og nedturer i artikkelen "Takknemlig for livet".
Vi har vel en forestilling om at de som ser glade ut på utsiden, også er det på innsiden. Denne tanken slo sprekker da det ble kjent at mange av komikerne i Norge sliter med depresjoner. Men det er vel slik at de fleste komikere ikke er troende mennesker. Kristne skal vel være annerledes, eller ?
Hva sier Bibelen?
Det er interessant å lese i Bibelen om mennesker som faktisk slet med noe av de samme følelser og tanker. En av dem var profeten Jeremia. Han må ha vært veldig dypt nede den dagen han anklager sin mor for at hun fødte ham, Jeremia 15:10. Denne nedstemtheten hos profeten Jeremia kommer også til uttrykk i Klagesangene som også er skrevet av ham. Jeremia ble kalt "Den gråtende profet".
En annen av Guds profeter som opplevde noe som må ha vært en dyp depresjon, er den store profeten Elia. Egentlig hadde han nettopp opplevd stor seier over Baal-profetene på Karmelfjellet. Men så ble han forfulgt og ender under en busk hvor han klager til Gud og ber om å få dø. Han hadde mistet livslysten, 1. Kongebok 19:4.
Hva med kirkehistorien?
Finnes det andre eksempler på kristne som opplevde tungsinn og depresjon? Jeg kunne ha nevnt flere, men velger to. Et av de mektige redskapene Gud brukte i England på 1800-tallet er Charles H. Spurgeon. Han ble også kalt for predikantenes fyrste, og var kjent for evnen til å ordlegge seg. Tusener av mennesker strømmet til hans møter i London. Han har også hatt stor betydning for troende i ettertid, særlig gjennom sitt forfatterskap. En av hans utfordringer gjennom livet var nettopp nedstemthet og depresjon.
En finsk/norsk vekkelsespredikant som fikk lede rundt 10.000 mennesker til Jesus under sine kampanjer i Oslo på 30-tallet var Frank Mangs. Vekkelsen spredte seg over hele landet, og store deler av Skandinavia. Han reiste mye rundt og holdt vekkelsesmøter, samtidig som han slet med ensomhet og depresjon.
Hvorfor skriver jeg dette?
Både Bibelen og kirkehistorien viser oss at troende mennesker ikke er spart for utfordringer i livet. Depresjoner og nedstemthet kan ha mange årsaker. Dessuten er noen av oss mer disponert for dette enn andre. Men å tenke at kristne skal bli spart for alt som har med fysiske og psykiske utfordringer å gjøre, er både ubibelsk og i strid med våre erfaringer i livet. Likevel synes jeg at jeg møter slike tanker relativt ofte.
Noen har også fått for seg at man skal bekjenne at alt er bra, når det ikke er det. Å bekjenne løgn er nok ikke det smarteste man kan gjøre når man møter utfordringer i livet. Også kristne mennesker, etterfølgere av Jesus, kan ha samme opplevelse som Jesus hadde og tenke "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?". Jesus vet hvordan det er. Han har vært der lenge før deg.
Løftet vi har fått fra Herren handler om at Han har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Det betyr at Han også er med oss alle slags dager. I sorg og i glede. I seier og i motgang. Han er alltid hos oss og med oss. I Jesus Kristus har vi en medvandrer i livet. En som sier "Jeg skal aldri forlate deg og aldri svikte deg!" Hebreerbrevet 13:5.
Må Herren velsigne deg.
Noen ganger i livet kan vi kjenne oss sterke, andre ganger svake. Noen ganger kan vi strutte av livslyst og glede, andre ganger må vi kjempe oss gjennom dagene. Vi opplever oppturer og nedturer, glede og sorger. Slik er livet.
Noen ganger kan også livet være veldig skjørt. Noen ganger på grunn av ytre forhold, andre ganger på grunn av det som rører seg i vårt indre.
De fleste som har levd noen år har opplevd både oppturene og nedturene, jeg er en av dem. Jeg har vært på strålende høyder, men også nede i de mørkeste daler. Mesteparten av livet har jeg nok vært et sted i mellom.
Takknemligheten for livet, og det å se det store i de små ting, har blitt sterkere etter de mørkeste periodene. Å se småfugler som koser seg med maten man har lagt ut var noe som betydde mye for meg for en tid siden. Et barnebarn som tuller og tøyser. Sol som bryter gjennom mørke skyer. Flammer fra en vedovn i stuen.....
Jeg kjenner at jeg er takknemlig for livet. Jeg er takknemlig for at Gud sendte mennesker i min vei da jeg trengte dem. Ikke alle delte min tro, men de ble likevel brukt av Gud.
Noen mennesker sier at de ikke ville vært de vanskelige tider i livet foruten. Jeg deler nok ikke den tanken. Jeg kunne godt vært uten. Det ville vært lettere å bare seile i medvind. Men jeg forstår likevel hva de mener. De vanskelige tidene kan gi oss en dypere innsikt både i eget liv og i møte med andre. Det kan gi oss glede i de små ting som vi ellers ikke ville ha tenkt noe særlig på.
Det jeg håper mest av alt er at livets erfaringer kan gi oss motivasjon til å ta vare på hverandre, til å bidra med noe lys for et menneske som akkurat nå sliter. Ikke alle opplever det desverre. Må Herren velsigne denne dagen for deg. La Han fylle deg med livslyst og glede.
Det har fra tid til annen vært fokus på mennesker som vokser opp i isolerte sekter. Hvordan påvirker dette deres verdensbilde og forhold til andre mennesker?
Det er et interessant tema. Det kan også være nyttig å tilegne seg kunnskap om slik oppvekst for å hjelpe dem som bryter med sekter eller som får ulike utfordringer knyttet til sin oppvekst.
Men mitt anliggende i denne artikkelen er ikke egentlig å skrive om sekter. Jeg hadde bare lyst til å sette fokus på det faktum at det også er andre mennesker som vokser opp relativt isolert fra andre menneskers hverdagsliv og som takler ulikt det faktum at de må fotfølges av sikkerhetspersonale og politi dersom de skal opptre i det offentlige rom. Jeg har ofte sagt at jeg er glad jeg verken er kongelig eller heter Kennedy.
Tanken på kongebarnas beskyttede og isolerte oppvekst ble aktualisert for meg da jeg her om dagen kom gående i en av Oslos gater og ble stoppet av politiet. Kronprins Håkon var på vei ut av en bygning og inn i en bil. Da måtte jeg og andre holdes på avstand. Journalister flokket seg om han, mens vi stod på avstand og betraktet opptrinnet. Først da kronprinsens bil og følgebil var kjørt, kunne jeg og resten av "folket" på fortauet gå videre til våre gjøremål.
Hva gjør en slik oppvekst med et menneske? De to kongebarna ser ut for å takle dette svært forskjellig. Jeg dømmer ingen av dem, men prøver å forstå noen av de menneskelige og psykiske reaksjoner som kan komme etter å ha vokst opp så totalt annerledes enn de aller fleste i Norge. Hva kan dette gjøre med et menneske? Hvordan ivaretar man den psykiske siden av livet til isolerte barn, unge og voksne? Kan prinesse Märtha Louises søken i alternativ religion og underlige påfunn være en reaksjon på en beskyttet og isolert oppvekst?
Noen vil kanskje hevde at de norske kongebarna har hatt en mer normal oppvekst enn mange andre kongelige andre steder i Europa, og det har de sikkert rett i. Likevel har kanskje nettopp Märtha Louise gitt uttrykk for at det å være en kongelig med alt hva det innebærer av forventningspress og ikke minst journalistpress, vært en utfordring. Det er heller ingen tvil om at de har blitt passet godt på av politi og sikkerhetsfolk. De har ikke hatt det vi ville kalle en normal oppvekst. Sammenligningen med oppvekst i enkelte sekter er derfor ikke helt fjern, selv om det sikkert er mange ulikheter.
Poenget mitt er at en slik oppvekst kan ha vært med å forme en søken etter "noe" som gir seg utslag i det som for de fleste av oss andre er rariteter hos prinsessen. Det kan også ha formet et selvbilde som er annerledes enn det andre tilegner seg som ikke har hatt den oppvekst og rolle som kongebarna har hatt og har. La oss fortsette å be for kongefamilien. Så håper, tror og ber jeg om at også prinsessen skal finne det hun søker der det er å finne, hos kongenes Konge.
Vel, dette var bare noen tanker en søndag kveld.
Foto: Dagbladet på nett
I kristen sammenheng hører vi ofte jødene omtalt som Guds utvalgte folk. Gjennom forkynnelsen, gjerne med utgangspunkt i Det Gamle Testamentet, får vi høre om hvordan Gud utvalgte jødene som sitt folk - men hva ble de utvalgt til?
Jeg har selv vokst opp i en kristen menighet på Sørlandet, og har hørt om jødene som utvalgt av Gud, men jeg kan ikke huske at jeg har hørt konkret hva Gud hadde utvalgt dem til. Kanskje fulgte jeg dårlig med under forkynnelsen, eller kanskje ble det aldri sagt noe om det.
I mine seminarer som jeg holder rundt omkring i menigheter og husfellesskap som ønsker å sette fokus på Israel og jødene, så er dette et av de tema jeg underviser om. For Bibelen nevner flere ting som jødene er utvalgt til. Dette er oppgaver som du nyter godt av i dag. Verden ville sett dramatisk annerledes ut dersom jødene ikke hadde utført den oppgaven Gud har kalt dem til.
Dersom du ønsker besøk i din menighet, forsamling eller husgruppe, så ta kontakt med meg på epost ulfml@online.no eller på telefon 40 21 17 17. Vi ses :-)
