De nytestamentlige apokryfene er bøker som på en eller annen måte gir seg ut for å ha tilknytning til Jesus og de første kristne. I denne gruppen bøker finner man både evangelier (Bildet: Tomasevangeliet), gjerninger, brever og åpenbaringer. Slik vi også finner i vårt nye testamente. De fleste av disse er skrevet av gnostikere eller andre som var definert utenfor den kristne kirke. De nytestamentlige apokryfene anerkjennes ikke av noen av de kristne kirkene i verden.
Ledet av Guds Ånd
De fleste av de nytestamentlige apokryfene er av en helt annen kvalitet enn tekstene vi har i Bibelen. De formidler delvis også et helt annet bilde av Jesus og Hans lære. De bærer helt klart preg av det religiøse miljøet de har blitt til i. Gnostikerne har ofte blitt sammenlignet med dagens New Age. Man plukket litt fra ulike religiøse sammenhenger, bl.a. kristendommen, og formet sin egen tro og lære. Derfor var det et viktig arbeid man gjorde da man samlet de bøkene som skulle bli vårt nye testamente. Det er ingen tvil om at de som fikk dette oppdraget av Herren, var ledet av Hans Ånd. Deres arbeid skulle ikke bare være betydningsfullt for deres samtid, men for hele den kristne kirke for all ettertid.
Kriterier for å bli med i Bibelen
Når de skulle avgjøre hvilke bøker som fikk være med i Det Nye Testamentet, så samlet de seg først om noen kriterier. Hvis et skrift ikke innfridde disse kriteriene, ble det ikke med. Noen av de viktigste kriteriene var:
1. Ånden i skriftet skulle være samme ånd som i Det Gamle Testamentet
2. Det skulle være tydelig at det er Herren som taler gjennom skriftet
3. Skriftets objekt måtte være Kristus, det skulle være Jesus-sentrert
4. Det skulle ha apostolsk opphav og ha en historisk moralsk effekt på dem som hadde brukt det.
5. Det skulle også være bekreftet at alle kirkefedrene hadde brukt og akseptert skriftet som Guds ord.
6. Skriftet skulle heller ikke inneholde noe som man ikke kunne utlede av Det Gamle Testamentet.
Alle de skriftene vi har i dag i vårt nye testamente innfridde disse og et par kriterier til. Prosessen med å samle skriftene pågikk over lang tid. Den endelig anerkjennelsen og kanoniseringen av Det Nye Testamentet slik vi har det i dag, ble gjort i år 414. Dermed bestod Bibelen av 66 skrifter, 39 i GT og 27 i NT.
De som falt utenfor
En rekke skrifter ble altså ikke med i Det Nye Testamente fordi de enten ble avslørt som falske, gnostiske eller rett og slett fordi de ikke innfridde de kriteriene som Den Hellige Ånd hadde gitt dem som hadde fått oppdraget med å samle de siste skriftene til vår Bibel. Noen av disse skriftene kaller vi nytestamentlige apokryfer. Blant disse finner vi bl.a. Tomasevangeliet, som har sitt utspring i gnostisk sammenheng. Andre bøker var f.eks. Nasareerevangeliet, Paulus åpenbaring og Peters gjerninger m.fl. Mange av disse nytestamentlige apokryfene er også tilgjengelig for dem som ønsker å lese.
Kanonske kirkefedre?
Diskusjonen om hvilke bøker som skal være med i Bibelen eller hvilke bøker som kan regnes som apokryfe eller pseudepigrafiske, dukker med jevne mellomrom opp. Slik har det vært gjennom hele kirkehistorien. Martin Luther ville f.eks. fjerne Jakobs brev fra Det Nye Testamentet. Det mest vanlige er imidlertid at man gjerne vil legge til noen bøker. Blant de oldkirkelige tekstene som noen har ment var inspirerte tekster som burde vært med i Bibelen er skrifter fra kirkefedre bl.a. Klemensbrevene, Hermas' hyrden og Didakhe (De tolv apostlers lære). Den etiopisk ortodokse kirken anerkjenner i dag Klemensbrevene og Hermas' hyrden som en del av deres Bibel.
Et salig kaos
Skulle man overlate til de enkelte kirkesamfunn og generasjoners synsing og mening om hvilke bøker som burde være med i Bibelen, da ville vi fått et salig kaos. Mennesker mener mangt og mye. Noen liker ikke det som treffer dem i Bibelen, og vil fjerne eller tolke bort dette. Andre blir begeistret over gamle skrifter som de mener burde vært med. Med andre ord ville vi fått et salig kaos hvor Bibelen ble endret titt og ofte alt etter hva mennesker synes passet.
Ikke menneskeverk
Jeg har stor tillit til at når Gud ville gi oss sitt ord for all ettertid, så overlot Han ikke mennesker til seg selv. Det var ikke mennesker som plukket ut hvilke skrifter som skulle være med. Det var Herren selv som stod bak dette. Ved sin Ånd ledet Han mennesker til å sette opp de rette kriteriene, gav dem visdom til å velge de rette skriftene, og på den måten fikk vi en samlet Bibel. En Bibel som har velsignet og forvandlet mennesker. En Bibel som har revolusjonert samfunn. En Bibel hvor som viser vei og gir mennesker framtid og håp.
Les også:
Hvorfor er ikke apokryfene med i Bibelen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar