Alle kristne kirker som ikke er en del av "Den Norske Kirke" omtales som frikirker (dette handler alså ikke spesielt om Den Evangelisk Lutherske Frikirke, som også kalles "Frikirken").
Hvor frie er egentlig frikirkene? Bakgrunnen for spørsmålet er innspill fra norske politikere gjennom flere år, men nå senest forslaget til ny lov om tros- og livssynssamfunn. Trusler fra politikere som ikke har forståelse for trosfriheten, har vi etter hvert blitt vant med. Hvis man ikke gjør slik disse politikerne ønsker, så trues man med å "miste statsstøtten". Dette har i første omgang handlet om å vie homofile, gi homofile like rettigheter som andre når det gjelder posisjoner i trossamfunn, og kvinnelige prester. Nå er ikke dette et innlegg om disse tema. Man kan være enig eller uenig, men det alle må se er at det er et angrep på trosfriheten. Hvis noen p.g.a. sin tro ikke kan følge disse politikernes ønske, så skal de straffes for det. Dette er da et inngrep i trosfriheten. En annen ting er at frikirkene ikke får "statsstøtte" men vi får tilbakebetalt "kirkeskatten".
Frasi oss vigselsretten?
Gjennom mange år har frikirkelige pastorer gjort ubetalt arbeid for staten. Å være vigselsmann innebar en mengde papirarbeid, som f.eks. skjema for "prøving av ekteskapet", innhente erklæringer fra forlovere og brudefolk. Et minimum på fem skjemaer skulle fylles ut, og skjema i flere deler skulle delvis sendes inn til myndigheter og delvis oppbevares på menighetskontoret. Alt måtte være på plass før vigselen. I dag er mesteparten av papirarbeidet overtatt av andre. Det er bare et skjema igjen. Men det er altså ingen bibelsk eller åndelig begrunnelse for at denne jobben skulle gjøres av kirken. Dette arbeidet var/er vi pålagt av myndighetene å gjøre ulønnet for dem, og har gjort det uten at det har vært noe stor sak - så vidt jeg vet.
Vigselsretten de fleste trossamfunn har mottatt fra staten innebærer at ekteskap som er inngått i kirken anerkjennes av myndighetene. Men så har staten endret spillereglene under veis. Først kom kravet om at prester måtte vie fraskilte, noe som for enkelte er et vanskelig tema. Så kom kravet om å vie homofile. Dernest har hele ekteskapsloven blitt endret. Ved hvert eneste nytt krav, slår politikere på stortrommen og truer trossamfunn som synes endringene er vanskelige. Hvis de ikke vil "danse" etter politikernes meninger, vil de frata dem "statstøtten". Gjerne også innføre andre straffetiltak.
Kanskje det er på tide at også frikirkene løsriver seg fra en statsmakt som ønsker å forme tro og praksis i de lokale menighetene? Hvem er menighetens Herre?
Frasi oss tilbakebetaling av kirkeskatt?
Så er det denne "statstøtten" som stadig benyttes som trussel og brekkstang inn i trossamfunn. Politikerne vet jo at ca 1.000,- pr medlem i tilbakebetalt kirkeskatt har stor betydning for livssyns- og trossamfunnene. Dette er altså skatt som er krevd inn for å dekke kostnadene til "Den Norske Kirke" og som vi ikke skal være med å finansiere, vi som ikke tilhører denne kirken. Derfor betales dette tilbake til det livssyns- eller trossamfunn den enkelte tilhører.
Siden denne kirkeskatten gir politikere en mulighet til å presse trossamfunn, burde vi kanskje avvikle denne muligheten. Når man nå også har forslått en ny lov for å regulere tros- og livssynssamfunn, har man uansett foreslått begrensninger som gjør at 627 trossamfunn faller utenfor ordningen med tilbakebetaling av kirkeskatt. 75% av disse trossamfunn er kristne trossamfunn. Så det er tydelig hvem som rammes hardest dersom denne loven innføres. Poenget er at man må ha minst 500 medlemmer for å få denne kirkeskatten tilbakebetalt, ifølge det nye lovforslaget. Men det er helt urealistisk å tenke at det er mulig for frikirker på små steder i utkanter av Norge, å oppnå slike medlemstall. Det betyr at disse små menighetene tvinges til å melde seg inn i en større organisasjon og bli en del av denne, for å få kirkeskatten tilbakebetalt. Også dette strider mot noen menigheters tro. Man mener at de lokale menighetene skal være frie selvstendige menigheter uten bindinger til det som foregår andre steder.
Er vi blitt avhengige av staten?
Men hva vil skje dersom vi frasier oss muligheten for tilbakebetaling av kirkeskatten? Er menigheter og trossamfunn blitt avhengig av denne statlige ordningen, eller er vi forstatt fri fra staten? Er det pengene som vil styre menighetenes valg i tiden fremover fordi vi er avhengig av denne inntektskilden, eller er vi fortsatt fri til å gå den veien vi selv ønsker utfra vår tro og overbevisning?
Kanskje vi skal snu spørsmålet litt og spørre; er det fordi medlemmene i trossamfunn har blitt sløve og ikke gir slik Bibelen underviser oss (tienden) at vi har blitt avhengig av midler fra en stat som også ønsker å forme vår tro?
Jeg har satt det litt på spissen i denne artikkelen. Men kanskje er det på tide å sette seg ned å tenke gjennom (og ikke minst be) hvor vi vil gå videre fremover som kirker og trossamfunn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar