Kravene til trossamfunn

Nå klarer ikke en politisk bevisst mann å tie stille lengre :-)  Kravene til trossamfunn fra enkelte politikere og partier blir bare mer og mer synlige.  Man ønsker ikke bare å forme Den Norske Kirke i sitt bilde, men også de øvrige trossamfunn.  Man har ikke forstått de grunnleggende prinsippene i begrepet "Trosfrihet."  

Det siste nå er at Arbeiderpartiet går ut å krever såkalt kjønnsbalanse i styringsorganer i tros- og livssynssamfunn.  

Med dette tar man igjen politikken inn i trossamfunnene.  For enkelte trossamfunn er det vanskelig å etterkomme Ap's ønske av trosmessige grunner.  Man kan være enig eller uenig, men når det er en del av en bevegelses trosmessig overbevisning at man ikke kan etterkomme dette kravet, så er det problematisk at et politisk parti vil overprøve et trossamfunns tro og overbevisning.  For det stopper ikke med et ønske om at man har kjønnsbalanse, man knytter det også til ordningen med tilbakebetaling av kirkeskatten.  

Ordningen med tilbakebetaling av kirkeskatt (som ofte omtales som statsstøtte til trossamfunn) handler om at staten krever inn skatt som skal finansiere Den Norske Kirke, men at de som tilhører et annet trossamfunn ikke skal være med å finansiere en kirke de ikke er medlem av.  Derfor går deres skattepenger til det trossamfunnet de tilhører.  

Nå hører vi stadig krav om at trossamfunn må følge venstresidens politiske oppfatninger for å få tilbakebetalt de skattepengene de altså har krav på or sine medlemmer.  Tidligere har det vært krav om at man må akseptere kvinnelige prester, og at man må vie homofile.  Det er foreløpig ikke vært flertall for dette i Stortinget.  Nå går man ut å krever kjønnsbalanse i styringsorganene (hovedstyrene, misjonsstyrene eller hva man kaller dette i trossamfunnet).  Dette viser en grov mangel på respekt for trosfriheten.  For konklusjonen må bli at i Norge skal vi ha trosfrihet så lenge dette er i tråd med de politiske oppfatningene til dem som er valgte politikere.  Noe som er en grunnleggende mangel på forståelse av hva begrepet "Trosfrihet" innebærer.  Det er nettopp når troen ikke er i overenstemmelse med de politiske oppfatningene at man får se om et land har trosfrihet eller ikke. Derfor beklager jeg sterkt at vi har politikere i Norge som har et slikt forhold til trosfriheten.

Når dette er sagt, så vil jeg også si at det finnes grenser for trosfriheten.  Men før man griper inn på dette feltet med politisk regulering må man tenke seg nøye om, og ikke minst tenke på om det tema man er opprørt over og gjerne vil ha endret er så skadelig for samfunnet at man ikke lengre vil tillate trosfrihet på dette området.  For trosfriheten er en del av de grunnleggende menneskerettighetene.

Oppdatering 2020:
Våren 2020 ble loven endret. Opposisjonen med AP som "frontkjemper" ønsket å innføre en lov som tilsa at før et trossamfunn kunne motta midler fra staten, måtte man ha minst 500 medlemmer.  Dette ville ha utelukket de fleste pinsemenigheter og andre frie menigheter fra ordningen.  Regjeringspartiene Høyre, KrF, og Venstre fikk støtte av flere andre stortingsrepresentanter til å redusere medlemstallet fra 500 til 50 medlemmer.  Fortsatt faller mange menigheter utenfor, og må derfor enten si fra seg skattemidlene (statsstøtten) eller organisere seg annerledes enn man har gjort frem til i dag.  Flere menigheter velger derfor å så sammen sine medlemsregistre, slik at man kommer inn under ordningen.  Dette er imidlertid også et teologiske spørsmål for flere menigheter. Man mener at den lokale forsamlingen skal være fri og selvstendig både fra myndighetene og andre menigheter.