Vi
har en hylle hjemme som vi har brukt til å merke av høyden på ungene etter
hvert som de vokste opp. Vi har målt
høyden, satt en strek og en dato, slik at vi kunne sammenligne og se hvor mye
de hadde vokst i løpet av et år. Det
synes de var moro. Vi voksne måtte
selvfølgelig også måles, og en gang ble stemningen ekstra høy. Pappa hadde skrumpet inn et par
centimeter. Det ble gjenstand for en
smule munterhet. Det egentlige problemet
var nok ikke manglende vekst, men at veksten gikk i en annen retning. Ikke oppover men utover. En morsom historie ble plutselig talende også
for det åndelige livet. I hvilken
retning går vår vekst? Tar vi til oss av
den føden som gir oss en vekst i retning av Herren. Eller vokser vi utover mot det som finnes i
denne verden? Ingen av oss står
stille. Det vil alltid være en endring i
vårt åndelige liv. Målet må jo være slik
Johannes uttrykte det; ”Han skal vokse, jeg skal avta.” Men kanskje vi noen ganger må innrømme at det
er jeg, meg og mitt som har vokst, og Herren har kommet mer i bakgrunnen? I hvilken retning vokser du? Vokser du i deg selv, utover mot den verden
vi har rundt oss, eller vokser du oppover mot Herren?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar