Her
kjenner jeg at jeg gleder meg sammen med David, når han skriver at han gleder
seg over dem som sier at de vil gå til Herrens hus. Jeg gleder meg fordi det viser at vi har fått
tak i hva Herrens hus, menigheten, egentlig er.
Det er Kristi kropp på jord. Det
er der vi kan møte andre troende, både til oppbyggelse og korrigering. Det er der vi kan tilbe Herren i fellesskap
og løfte opp Hans navn sammen med de andre troende. Det er en glede å kunne komme sammen. Jeg kjenner en tilsvarende tristhet over dem
som klart gir uttrykk for at de ikke vil gå til Herrens hus. De som ikke har sett at vi trenger hverandre,
til tross for våre svakheter. Vi er ikke
alltid enige om alt, vi er ikke alltid i toppform, noen ganger har vi heller
ikke oppført oss slik vi burde, men vi er likevel Herrens legeme. Herrens velsignelse hviler over menigheten,
så ufullkomne vi enn er. Noen kristne
ser ut for å innta en ubibelsk holdning om at de vil være kristne alene, eller
de vil stikke innom Herrens hus når det passer og de ikke har noe annet å
gjøre. Et slikt slurvete forhold til
Kristi legeme er i sterk kontrast til det vi leser om i Det Nye
Testamentet. De holdt trofast sammen,
urokkelig holdt de fast ved samfunnet.
En slik holdning gleder jeg meg over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar