Nåde deg !

Den kristne tro har noen sentrale læresetninger som er en avgjørende del av bibelsk kristendom. Nåde er et begrep som er helt sentralt og som vil gjøre din tro til noe annet enn kristen tro hvis nåden mangler i troen. Men nåde er ikke bare et honnørord som vi strør om oss med. Det skal være en reell virkelighet i våre liv, og noen ganger utfordrer nåden oss.  Vi mennesker har vel en tendens til å vise mer nåde jo nærmere et menneske står oss personlig. Ellers er også tanken på hevn og straff noe som preger menneskenaturen langt mer enn nåde.

Nåde må aldri bli noe billig eller en lettvindt unskyldning for å gjøre urett eller synd. Den mulighet vi har til å finne nåde hos Gud kostet Jesus Kristus mye lidelse, smerte og død. Dessuten forutsetter nåden at vi bekjenner synd og omvender oss. Når en slik bekjennelse og omvendelse er ekte og kommer fra hjertet vil Herren ALLTID møte oss med nåde og tilgivelse. For en del mennesker er dette vanskelig å akseptere eller ta inn over seg. Deres tro har ikke en slik nåde i seg.

Jesus tar opp dette problemet med mennesker som ikke tilgir og ikke viser nåde i historien om tjeneren som ikke ville tilgi, Matteus 18:21-35. Det er en sterk historie, særlig avslutningen. Han gjentar dette på flere måter i ulike lignelser, bl.a. den om flisa og bjelken i Matteus 7:1-5.  Han refser fariseerne og de skriftlærde for deres harde hjerter. De mente om seg selv at de var rettroende og at de bare fulgte Guds ord, Jesus var altså av en annen mening. Istedet for nåde, var det blitt "nåde deg!".

En tro uten Guds nåde, er ikke en kristen tro. Det er samme tro, eller samme ånd, som fariseerne på Jesu tid hadde. Husk at fariseismen var en vekkelsesbevegelse da den oppstod. Den kom i en tid hvor Israel virkelig hadde behov av fokus på Guds ord. Etter min oppfatning, var bevegelsen sendt av Gud for å få folket til å vende seg til Herrens ord. Men underveis skjedde det en endring. Man utviklet en stolthet, harde hjerter og ble dømmende. Istedet for å hjelpe mennesker ut av synd og urett, pekte man på dem og dømte dem med harde hjerter. Jesus tar tak i dette i historien om kvinnen som ble grepet i hor, Johannes 8:3-11. De harde og dømmende hjerter måtte forlate Jesus en etter en. 

Nåde er som sagt et vanskelig tema for noen. Selv for mennesker som har vitnet om Guds nåde, som har gitt uttrykk for takknemlighet over Guds nåde og tilgivelse. De har selv blitt berget for evigheten ene og alene på grunn av nåden, men klarer ikke å gi sine medmennesker nåde for deres overtredelser. Men heldigvis finnes det også dem som har sett hva Guds ord sier om både synd og nåde. De har sett sin egen avhengighet av nåde fra både Gud og mennesker. I deres liv er ikke dette bare ord, men det er liv. De viser at evangeliet har fått feste i hjertet ved måten de møter andre på. Dette er nådefulle mennesker som ser at vi alle er i en situasjon hvor vi er avhengig av nåden. Hvem er da vi som ikke skulle vise nåde overfor brødre og søstre? Vi har selv fått så mye tilgitt og ettergitt. 

Påsken er den tiden hvor vi minnes det nådens under som Jesus gjorde for oss. Kanskje det også kan være en tid hvor vi ransaker oss selv og våre egne hjerter. Finnes det mennesker eller situasjoner hvor vi fastholder synder som er bekjent? Finnes det mennesker som har møtt våre harde hjerter istedet for nåde? Har vår tro endret fra å være det budskapet Jesus kom med til denne verden, til å bli mer lik fariseerne? Noe å tenke gjennom for oss alle.

(Bilde: Marit Elisebet Totland)