Den kristne kirke feirer i dag søndagen som sin helligdag. Enkelte bevegelser har hevdet at dette ble endret av paven, og at det egentlig er lørdagen (sabbaten) vi skulle ha feiret. Andre mener at det var keiser Konstantin som innførte søndagen som helligdag. Sier kirkehistorien noe om dette?
Du finner flere artikler om sabbaten her på bloggen. En av dem finner du her: Bør kristne feire sabbat?
Kirkehistorien starter i Det Nye Testamentet. Her finner vi Jesu forkynnelse i evangeliene. Vi finner den første kristne kirkes paksis i apostlenes gjerninger, og vi finner lære og undervisning i brevene. I denne artikkelen vil jeg starte med et par skriftsteder før jeg går over til å sitere kjente kristne skrifter fra før etableringen av pavekirken.
Urkirken
Begrepet urkirken regnes for å være tiden fra Jesus etablerte sin kirke på jord og frem til ca år 100 e.Kr. Det Nye Testamentet er en del av dette. Her er noen sitater fra denne tiden:
Apg. 20:7 "Den første dagen i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet. Paulus førte samtaler med dem. Han skulle reise dagen etter, så han drog ut talen sin helt til midnatt." Dette verset viser tydelig at de første troende kom sammen på søndag. Sabbaten var den syvende dagen, lørdag.
Vi ser også hvordan disiplene var samlet den første dag i uken i Joh 20:19 "Om kvelden samme dag, den første dagen i uken, var dørene lukket der disiplene var samlet. Det var fordi de fryktet for jødene. Da kom Jesus og stod midt iblant dem og sier til dem: "Fred være med dere!""
Den første dag i uken har også blitt kalt for oppstandelsesdagen, eller Herrens dag. Dette fordi det var denne dagen Jesus stod opp fra de døde. Enkelte bevegelser har forsøkt å argumentere mot dette også. Men sier f.eks. at det må ha skjedd på lørdag kveld etter at sabbaten var over siden graven var tom tidlig på morgenen. Men svaret finner vi i Mark 16:9 "Etter at Jesus var oppstått tidlig på den første dag i uken, viste Han seg først for Maria Magdalena, som Han hadde drevet sju demoner ut av."
Begrepet "Herrens dag" benyttes på to måter i Bibelen. Det benyttes både om Jesu gjenkomst og om søndagen. Det er engentlig lett å forstå hvilken betydning ordet har i bibeltekstene når man leser sammenhengen. Hvis du f.eks. lurer på hvilken dag Johannes fikk sine åpenbaringer, så kan du lese i Åp 1:10 at det skjedde på "Herrens dag". Da betyr det ikke ved Jesu gjenkomst, men søndagen - oppstandelsesdagen.
Oldkirken
Den tiden i kirkehistorien vi kaller Oldkirken regnes fra ca år 100 til 313 da det ble innført trosfrihet i Romerriket.
Ignatius fra Antiokia levde i årene 73 - 110 e.Kr. Han hadde selv gått i lære hos apostelen Johannes, den eneste av apostlene som døde en naturlig død. Ignatius skriver: "Når de som befant seg i den gamle pakts ordning (dvs jødene), har nådd fram til nytt håp og ikke mer holder sabbaten, men lever etter Herrens dag, på hvilken også vårt liv opprant med Ham, ....." Her sier han faktisk at omvendte jøder sluttet å feire sabbaten og valgte å feire Herrens dag, dvs oppstandelsesdagen, søndag. Han skriver videre "La enhver som elsker Kristus helligholde Herrens dag, dagenes dronning, oppstandelsesdagen, den høyeste av alle dager."
De tolv apostlers lære, Didache, ble skrevet ca år 125 e.Kr. Der står det "Men på Herrens dag må dere komme sammen for å bryte brødet og ofre takksigelse."
Justin Martyr skrev ca år 140 e.Kr. "Grunnen til at vi holder vår felles sammenkomst på søndagen , er den at det er den første dagen.... og på hvilken Jesus Kristus, vår frelser, oppstod fra de døde". Han skriver også "På den dag vi kaller søndag, kommer vi alle - uansett om vi bor i byen eller på landet - sammen på et sted. Vi samles i fellesskap da fordi det er den første dag, og fordi at Kristus på den dag stod opp fra de døde."
Klemens av Aleksandria skriver i år 194 e.Kr. "Den kristne, i overenstemmelse med forskriftene i evangeliet, holder Herrens dag."
Tertullian skriver i ca år 200 "Vi helligholder den dag som kommer etter lørdagen." Videre skriver han "Søndagen er en gledens dag. Fri for all engelstelig forstyrrelse og plikt, holder vi Herrens oppstandelsesdag."
De apostolske konstitusjoner ble skrevet i å 250 e.Kr. Der heter der "På Herrens oppstandelsesdag, det vil si Herrens dag, kommer vi uten unntagelse sammen til møte, i det vi bringer takksigelse til Gud."
Peter, biskop i Aleksandria i år 306 e.Kr. skriver "Men Herrens dag helligholder vi som en gledens dag, fordi Han oppstod på den."
Avslutningskommentarer
Det kunne vært sitert mange flere fra oldkirken i dette spørsmål. Det er altså ingen tvil, verken fra urkirken eller oldkirken, hva man betraktet som den kristne helligdagen. Dette var lenge før både keiser Konstantin og pavekirken. Konstantin var keiser i perioden 306 til 337 e.Kr. Han innførte søndagen som helligdag i Romerriket i år 336. Dagen var både de kristnes helligdag og solens dag i den gamle romerske religion. Det gjorde det nok enklere for keiseren å gjennomføre denne beslutningen.
Dette betyr at dersom man vil feire helligdag den dagen som de første kristne feiret, og den dagen oldkirken feiret som sin helligdag, da er det Jesu Kristi oppstandelsesdag som gjelder, søndagen.
Du finner flere artikler om dette emnet her på bloggen.
Les også:
Burde kristne feire sabbat på lørdag?
Å helligholde hviledagen
Moralske og seremonielle påbud
Hvorfor skulle jødene holde sabbat?
Hva er oppfylt i Kristus?
Ordene har vært sterke i diskusjonen rundt den arabisk - Israelske konflikten. Man har brukt ord som folkemord, apartheid, etnisk rensning, brutal okkupasjon osv. Det er liten tvil om at det faktisk har foregått en etnisk rensing i Midtøsten.
Spørsmålet er bare hvorfor dette ikke har vært fokus i media, i de mange oppslag og innslag gjennom flere tiår. Hvorfor har man så godt som unnlatt å nevne den største flyktninggruppen i denne konflikten? 850.000 mennesker som har blitt drevet fra sine hjem, etter å ha blitt fratatt rettigheter som andre borgere hadde i landet. De fleste av dem flyktet kun med en koffert i hånden, det de forlot ble konfiskert av landene de dro fra. Mange av disse flyktningene ble boende i teltleirer i Israel i mange år - og det var jøder som flyktet fra vold, forfølgelse, og etnisk rensning i arabiske land i Midtøsten. Flere av dem flyktet i smug fordi de hadde blitt fratatt pass og det var innført reiseforbud for jøder.
Jaget fra sine hjem
Til høyre ser du en oversikt over den dramatiske nedgangen i antall jøder i Midtøsten utenfor Israel. Noen tror at dette skjedde kun fordi jødene hadde lyst til å bosette seg i den nyopprettede jødiske nasjonen Israel. Men sannheten er at de fleste dro fordi de var utsatt for grov antisemittisme i sitt hjemland. Husk at dette hadde vært disse menneskenes hjemland i generasjoner. I Irak har det jødiske samfunn en 2.500 år lang historie. Det jødiske samfunnet var etablert i Irak før både araberne og muslimene kom til landet. Dette var deres hjem. Når de forlot land i Midtøsten, så var det sine hjemland og det kjente de forlot. Og de kom til et fremmed land når de ankom Israel. Et fremmed land, som fremmede, uten inntekt eller bolig. De måtte leve under kummerlige kår i teltleirer. Det nyopprettede landet hadde på dette tidspunktet kun 600.000 innbyggere som da altså skulle ta hånd om en like stor flyktningstrøm fra nabolandene.
Hvorfor så taust om dette?
De siste teltleirene med flyktninger opphørte så sent som på 70-tallet. Men i dag er flyktningene integrerte i samfunnet og ser ikke på seg selv som flyktninger, men israelere. Landet Israel er bygget opp av flyktninger, og de som har kommet fra andre land i Midtøsten eller er etterkommere av disse flyktningene, utgjør i dag over halvparten av befolkningen i landet. Disse 850.000 flyktningene etterlot seg store verdier i landene de forlot, både i form av eiendommer og oppsparte midler. Men ingen synes det er særlig interessant å snakke om urett som ble begått mot jøder i Midtøsten, eller ha fokus på de jødiske flyktningene. Det er taust om dette.
Andre flyktninger
Man tenker ofte på palestina-araberne når man snakker om flyktninger i konflikten mellom araberne og Israel. Ifølge FN var det 720.000 arabiske flyktninger, altså betydelig færre enn de jødiske flyktningene. Dette tallet er dessuten trolig alt for høyt siden man inkluderer personer som allerede bodde de stedene flyktningene ankom. Disse flyktningene hadde mange arabiske land som kunne tatt imot dem, men som ikke ville ha sine brødre. Et unntak var Jordan, som gav palestina-araberne statsborgerskap og rettigheter som borgere av Jordan. Men fratok dem dette igjen noen år senere.
En avgjørende forskjell mellom jødiske flyktninger og arabiske flyktninger, er at araberne ble garantert statsborgerskap og rettigheter i Israel hvis de valgte å bli i landet. Mens jødene i arabiske land opplevde det motsatte. Ca 20% av Israelske statsborgere er i dag arabere som ikke forlot landet, og deres etterkommere.
Det har vært en sterk økning i antall arabere både innenfor og utenfor de internasjonalt anerkjente grensene for landet Israel. I følge FN bodde det i underkant av 1,3 millioner arabere i dette området ved opprettelsen av staten Israel. I dag bor det ca 6,5 millioner arabere i samme område. Det bor altså 5 ganger så mange arabere i området i dag enn da staten ble opprettet. Dette kan neppe kalles etnisk rensing. Men de arabiske landene tømmes for jøder.
LES OGSÅ:
La Palestina-araberne få vende hjem
Tostatsløsning eller trestatsløsning?
Okkupert land - fra hvem?
Hjerte for palestinerne
Norske forlag og bokhandlere er bekymret fordi det selges stadig færre bøker i Norge - Er boken gått ut på dato?
Også de kristne forlagene melder om lavere salgstall og utfordringer med å få regnskapet til å gå i pluss. Frihet forlag er nok her i en særstilling siden det er et misjonsforlag hvor verken daglig leder, forfattere eller regnskapsfører mottar lønn.
Dessuten har vi tro på det skrevne ord.
Bringer frelse
For en stund siden mottok vi melding om at en mann hadde tatt imot frelsen etter å ha lest andaktene i boken "En om dagen". Dette er en andaktsbok som kanskje først og fremst er beregnet på troende, men Herren brukte denne til frelse. Dette er ikke den eneste boken som har slike frukter. Flere av våre utgivelser har lignende tilbakemeldinger. Men vi har også brukt betydelige midler av vår fortjeneste til evangelisering og misjon. På den måten har vi nådd mange mennesker både i Norge og utlandet.
Skaper trygghet
Men flere av våre bøker har også hatt en annen virkning. For en rekke kristne opplever usikkerhet og utrygghet i sin tro. Her om dagen fikk vi følgende melding (og vi har fått lov til å bringe den videre): "Jeg er en dame som bor i Osloområdet, og for en par uker siden fikk
jeg tilsendt dine to bøker "En vandring gjennom Hebreerbrevet." Jeg har
lest fra dem hver dag, - og de har gitt meg så meget. Det kjennes som
at du skrev til meg direkte. Jeg ble døpt i en pinsemenighet på
80-tallet, - men falt fra og levde et liv i rus og elendighet. Jeg har
nå levd som rusfri i ca 12 år, - og Jesus har vært min trøst.
Likevel har det vært vanskelig å kjenne seg verdig fordi jeg gjorde mye
galt i rus, - ikke minst måtte jeg prostituere meg for å få penger til
dop. Etter å lest dine to bøker har jeg fått fred over at jeg er god nok
for Jesus Kristus, - og blitt trøstet og ikke minst fått håp om at jeg
er på veien til himmelen. Takket være Jesu offer og nåde. Tusen takk og
Gud velsigne deg. ❤"
Hvis ikke slike vitnesbyrd viser tydelig at den kristne formidlingen i bokform ikke har gått ut på dato, da vet ikke jeg. Det er en stor velsignelse og et takkeemne, når vi får slike tilbakemeldinger til Frihet forlag.
Leder til sunn tro
Frihet har også utgitt bøker hvor vi setter fingeren på usunn tro. Det har vært med å lede mennesker bort fra sekter og inn i det kristne fellesskap. En av disse bøkene handler om "Jesu Kristi Kirke". Forøvrig et underlig navn på en bevegelse som svært få regner for å være en kristen kirke. Vi vet om flere personer som har lest boken og fått hjelp gjennom det til å forlate bevegelsen og kommet inn i et aktivt kristenliv.
Slik kunne jeg fortsatt
Alle tilbakemeldingene vi får på bøkene våre, er for oss et tegn på at Herren bruker litteraturen til å frelse, gi trygghet og kunnskap, inspirere, korrigere og velsigne. Selvfølgelig er det ikke slik at alle er enig i alt som står i bøkene fra de kristne forlagene. Men Gud bruker oss likevel. Jeg skulle ønske alle fikk se og høre de tilbakemeldingene vi får på bøkene. Du ville blitt overrasket!
Vil du være med?
Når jeg ser og opplever hvordan Gud bruker den litteraturen vi har utgitt på Frihet forlag, så synes jeg det er rart at ikke flere bruker bøker aktivt til å velsigne, oppmuntre, gi kunnskap eller i evangelisering. Jeg håper at disse linjene kan sette deg på tanker om hvordan du kan være med å velsigne andre mennesker med bøker og hefter. Særlig nå når du skal tenke gjennom gaver du kan gi til familie og venner. Som et tips kan jeg også avsløre at du nå får gode tilbud på nettsiden til www.frihetforlag.no Men kjøp gjerne også fra andre forlag.
Uten at du er med oss i dette arbeidet for Kristus, vil vi ikke nå langt. Vi som utgir bøkene trenger at kristne over hele landet står med oss i dette arbeidet som har så rike frukter. Vi ber deg ikke om en gave til arbeidet, slik mange andre gjør. Vi gir deg muligheten til å bruke de redskapene bøker er til å velsigne din familie og dine venner. Takk for at du står med oss i dette arbeidet. Må Herren velsigne deg!
Natten mellom 9. og 10. november i 1938 skjedde det som i ettertid skulle få navnet "Krystallnatten". Egentlig et vakkert navn på en grov ugjerning. Hendelsene denne natten blir markert mange steder hvert år, både i Norge og ellers i Europa.
Av mange regnes denne dagen som starten på jødeforfølgelsen i Hitlers Tyskland. Det er nok ikke helt riktig. Det hadde vært mye trakassering, forfølgelse og ubehag i Tyskland og ellers i Europa lenge før dette. Likevel var dette noe annet, og det varslet i aller høyeste grad en dramatisk opptrapping av jødehatet og jødeforfølgelsen, noe som senere skulle resultere i drap på 6 millioner jøder. En ekstrem ondskap, som også nordmenn var engasjert i.
Hva skjedde?
Det begynte allerede 8. november med det som myndighetene forsøkte å fremstille som et folkelig raseri mot jødene i landet. Etter hvert ble det stadig mer tydelig at dette var regisert og organisert av sentrale naziledere. Det er ingen tvil om at det var naziorganisasjoner som stod bak, og det toppet seg altså natten mellom 9. og 10. november. I løpet av disse dagene ble 7.500 jødiske forretninger og boliger ødelagt. Mer enn 1.400 synagoger og forsamlingssteder ble rasert. Det samme ble flere tusen jødiske gravsteder. Både tysk politi og brannvesen stod som tilskuere uten å foreta seg noe, mens synagoger og jødiske hjem brant ned. Offisielt ble rundt 90 jøder drept, men tallet er trolig langt høyere.
De materielle skadene var på flere hundre millioner tyske riksmark.
De nazistiske styresmaktene gav i etterkant de tyske jødene skylden for
å ha forårsaket ødeleggelsene. Derfor ble de dømt til å betale en bot
på rundt én milliard riksmark til den tyske staten som oppreisning for
de materielle skadene. I etterkant av disse hendelsene ble også 26.000 jødiske menn arrestert og sendt i konsentrasjonsleirer. Det skulle bli langt flere i årene fremover.
Hvorfor dette tidspunktet?
I årene før 1938 hadde tyske myndigheter strammet inn lovverket i forhold til den jødiske befolkningen. I 1935 vedtok man tre lover, hvor to av dem hadde direkte betydning for jødene i landet. En av disse lovene gjorde jøder statsløse, siden man måtte ha tyskt eller tysk beslektet blod for å være statsborger i Tyskland. En annen lov forbød all ekteskapelig og ikke-ekteskapelig forbindelse mellom jøder og arier. Den tredje av de såkalte Nürnberg-lovene var loven som bestemte at hakekorsflagget nå skulle være eneste riksflagg. Videre ble det utferdiget over 2.000 anti-jødiske lover og forordninger som skulle få jøder ut av landet og gjøre Tyskland "judenrein" - jøderent.
Mange jøder ble også deportert til andre land, i hovedsak Polen. Blant disse var familien Grynszpan. De ble kastet ut av sitt hjem, eiendeler ble konfiskert og man konfiskerte også familiens butikk. Den 17 år gamle Herschel Grynszpan bodde på dette tidspunkt hos sin onkel i Frankrike. Han fikk informasjon om det som hadde skjedd 7. november 1938 og i bunnløs fortvilelse over nyhetene om sin familie oppsøkte han det tyske ambassaden i Paris hvor han skjøt en tredjesekretær. Etter dette ble den unge gutten arrestert og satt i fransk fengsel til tyskerne hærtok landet
halvannet år senere. Da ble han sendt til Sachsenhausen. Hans videre
skjebne er uklar.
Dette drapet i Frankrike passet godt inn i nazistenes propaganda og ønske om å utrydde jødene fra landet. Det ble et påskudd til å iverksette planlagte aksjoner mot Tysklands jødiske befolkning. Nå skulle en hel folkegruppe lide og straffes for denne ungguttens attentat i Frankrike.
Hvorfor "Krystall-natt"?
Det er flere historiske vitnesbyrd om at det var Hitler selv som stod bak pogromene, og at det også var Hitler som hadde gitt Joseph Goebbels ordre om å sette i gang aksjonene. Utenfor knuste jødiske forretninger ble det hengt opp plakater med
teksten: «Vår Fører! Fri oss fra jødeplagen!».
I gatene lå det knust glass fra alle dører og vinduer nazi-pøbelen hadde slått i stykker i jødiske forretninger. Med øks, køller og jernstenger hadde de gått løs på jødiske eiendommer. Det lå strødd av varer utover gatene. Knuste speilglassruter ga inntrykk av knust krystall - derav "Krystallnatten."
Historien gjentar seg
På mange måter ser vi at det som ledet opp til jødeforfølgelsene i Tyskland og Europa på 30- og 40-tallet gjentar seg i vår tid. Jøder utsettes igjen for trakassering, forfølgelse, løgn, desinformasjon og vold. Barn av norske jøder mobbes i barnehage og skole fordi de er jøder. Det er innført sikkerhetstiltak i forbindelse med synagogene både i Trondheim og Oslo. Jøder over hele Europa føler usikkerhet for fremtiden. Og politikerne fyrer opp under antisemittismen gjennom sitt engasjement mot den eneste jødiske staten i verden. Man krever til og med at det jødiske kjerneområdet Judea og Samaria skal være "judenrein" - jøderent. Det skal ikke bo jøder i dette området, sier også norske politikere. De nekter til og med å kalle området for Judea og Samaria, men velger å bruke betegnelsen som Jordan gav landområdet da de okkuperte det i perioden 1950 til 1967 - nemlig Vestbredden. Et område som ifølge internasjonal rett, vedtatt av folkeforbundet, tilhører den jødiske nasjonalstaten.
Det er skremmende at man ikke ser at historien er i ferd med å gjenta seg. Derfor er det viktig at Krystallnatten markeres, og at mennesker av alle politiske oppfatninger og religiøs tro, står opp mot den grove antisemittismen og antisionismen vi ser spre seg i dag. Vi aksepterer det ikke!
Les gjerne også:
Tostatsløsning eller trestatsløsning?
Staten Palestina ble etablert i 1923
Boikott Eurovision Song Contest i Tel Aviv
Jødeforfølgelsen i vår tid
Okkupert land - fra hvem?
Verdens mest forfulgte og trakasserte folkegruppe
La Palestina-Araberne få vende hjem
Kilde: Store norske leksikon og Ragnar Larsen MIFF
Har du en følelse av at som kristen bør du alltid være glad? At dersom du er nedfor, nedstemt eller depressiv, så er det noe galt med din tro?
Den gleden vi har i Kristus er en dyp indre glede og visshet om at vi tilhører Ham uansett hvordan livet her i verden har blitt for oss. Jeg skrev litt om at livet kan være både oppturer og nedturer i artikkelen "Takknemlig for livet".
Vi har vel en forestilling om at de som ser glade ut på utsiden, også er det på innsiden. Denne tanken slo sprekker da det ble kjent at mange av komikerne i Norge sliter med depresjoner. Men det er vel slik at de fleste komikere ikke er troende mennesker. Kristne skal vel være annerledes, eller ?
Hva sier Bibelen?
Det er interessant å lese i Bibelen om mennesker som faktisk slet med noe av de samme følelser og tanker. En av dem var profeten Jeremia. Han må ha vært veldig dypt nede den dagen han anklager sin mor for at hun fødte ham, Jeremia 15:10. Denne nedstemtheten hos profeten Jeremia kommer også til uttrykk i Klagesangene som også er skrevet av ham. Jeremia ble kalt "Den gråtende profet".
En annen av Guds profeter som opplevde noe som må ha vært en dyp depresjon, er den store profeten Elia. Egentlig hadde han nettopp opplevd stor seier over Baal-profetene på Karmelfjellet. Men så ble han forfulgt og ender under en busk hvor han klager til Gud og ber om å få dø. Han hadde mistet livslysten, 1. Kongebok 19:4.
Hva med kirkehistorien?
Finnes det andre eksempler på kristne som opplevde tungsinn og depresjon? Jeg kunne ha nevnt flere, men velger to. Et av de mektige redskapene Gud brukte i England på 1800-tallet er Charles H. Spurgeon. Han ble også kalt for predikantenes fyrste, og var kjent for evnen til å ordlegge seg. Tusener av mennesker strømmet til hans møter i London. Han har også hatt stor betydning for troende i ettertid, særlig gjennom sitt forfatterskap. En av hans utfordringer gjennom livet var nettopp nedstemthet og depresjon.
En finsk/norsk vekkelsespredikant som fikk lede rundt 10.000 mennesker til Jesus under sine kampanjer i Oslo på 30-tallet var Frank Mangs. Vekkelsen spredte seg over hele landet, og store deler av Skandinavia. Han reiste mye rundt og holdt vekkelsesmøter, samtidig som han slet med ensomhet og depresjon.
Hvorfor skriver jeg dette?
Både Bibelen og kirkehistorien viser oss at troende mennesker ikke er spart for utfordringer i livet. Depresjoner og nedstemthet kan ha mange årsaker. Dessuten er noen av oss mer disponert for dette enn andre. Men å tenke at kristne skal bli spart for alt som har med fysiske og psykiske utfordringer å gjøre, er både ubibelsk og i strid med våre erfaringer i livet. Likevel synes jeg at jeg møter slike tanker relativt ofte.
Noen har også fått for seg at man skal bekjenne at alt er bra, når det ikke er det. Å bekjenne løgn er nok ikke det smarteste man kan gjøre når man møter utfordringer i livet. Også kristne mennesker, etterfølgere av Jesus, kan ha samme opplevelse som Jesus hadde og tenke "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?". Jesus vet hvordan det er. Han har vært der lenge før deg.
Løftet vi har fått fra Herren handler om at Han har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Det betyr at Han også er med oss alle slags dager. I sorg og i glede. I seier og i motgang. Han er alltid hos oss og med oss. I Jesus Kristus har vi en medvandrer i livet. En som sier "Jeg skal aldri forlate deg og aldri svikte deg!" Hebreerbrevet 13:5.
Må Herren velsigne deg.
Noen ganger i livet kan vi kjenne oss sterke, andre ganger svake. Noen ganger kan vi strutte av livslyst og glede, andre ganger må vi kjempe oss gjennom dagene. Vi opplever oppturer og nedturer, glede og sorger. Slik er livet.
Noen ganger kan også livet være veldig skjørt. Noen ganger på grunn av ytre forhold, andre ganger på grunn av det som rører seg i vårt indre.
De fleste som har levd noen år har opplevd både oppturene og nedturene, jeg er en av dem. Jeg har vært på strålende høyder, men også nede i de mørkeste daler. Mesteparten av livet har jeg nok vært et sted i mellom.
Takknemligheten for livet, og det å se det store i de små ting, har blitt sterkere etter de mørkeste periodene. Å se småfugler som koser seg med maten man har lagt ut var noe som betydde mye for meg for en tid siden. Et barnebarn som tuller og tøyser. Sol som bryter gjennom mørke skyer. Flammer fra en vedovn i stuen.....
Jeg kjenner at jeg er takknemlig for livet. Jeg er takknemlig for at Gud sendte mennesker i min vei da jeg trengte dem. Ikke alle delte min tro, men de ble likevel brukt av Gud.
Noen mennesker sier at de ikke ville vært de vanskelige tider i livet foruten. Jeg deler nok ikke den tanken. Jeg kunne godt vært uten. Det ville vært lettere å bare seile i medvind. Men jeg forstår likevel hva de mener. De vanskelige tidene kan gi oss en dypere innsikt både i eget liv og i møte med andre. Det kan gi oss glede i de små ting som vi ellers ikke ville ha tenkt noe særlig på.
Det jeg håper mest av alt er at livets erfaringer kan gi oss motivasjon til å ta vare på hverandre, til å bidra med noe lys for et menneske som akkurat nå sliter. Ikke alle opplever det desverre. Må Herren velsigne denne dagen for deg. La Han fylle deg med livslyst og glede.
Det har fra tid til annen vært fokus på mennesker som vokser opp i isolerte sekter. Hvordan påvirker dette deres verdensbilde og forhold til andre mennesker?
Det er et interessant tema. Det kan også være nyttig å tilegne seg kunnskap om slik oppvekst for å hjelpe dem som bryter med sekter eller som får ulike utfordringer knyttet til sin oppvekst.
Men mitt anliggende i denne artikkelen er ikke egentlig å skrive om sekter. Jeg hadde bare lyst til å sette fokus på det faktum at det også er andre mennesker som vokser opp relativt isolert fra andre menneskers hverdagsliv og som takler ulikt det faktum at de må fotfølges av sikkerhetspersonale og politi dersom de skal opptre i det offentlige rom. Jeg har ofte sagt at jeg er glad jeg verken er kongelig eller heter Kennedy.
Tanken på kongebarnas beskyttede og isolerte oppvekst ble aktualisert for meg da jeg her om dagen kom gående i en av Oslos gater og ble stoppet av politiet. Kronprins Håkon var på vei ut av en bygning og inn i en bil. Da måtte jeg og andre holdes på avstand. Journalister flokket seg om han, mens vi stod på avstand og betraktet opptrinnet. Først da kronprinsens bil og følgebil var kjørt, kunne jeg og resten av "folket" på fortauet gå videre til våre gjøremål.
Hva gjør en slik oppvekst med et menneske? De to kongebarna ser ut for å takle dette svært forskjellig. Jeg dømmer ingen av dem, men prøver å forstå noen av de menneskelige og psykiske reaksjoner som kan komme etter å ha vokst opp så totalt annerledes enn de aller fleste i Norge. Hva kan dette gjøre med et menneske? Hvordan ivaretar man den psykiske siden av livet til isolerte barn, unge og voksne? Kan prinesse Märtha Louises søken i alternativ religion og underlige påfunn være en reaksjon på en beskyttet og isolert oppvekst?
Noen vil kanskje hevde at de norske kongebarna har hatt en mer normal oppvekst enn mange andre kongelige andre steder i Europa, og det har de sikkert rett i. Likevel har kanskje nettopp Märtha Louise gitt uttrykk for at det å være en kongelig med alt hva det innebærer av forventningspress og ikke minst journalistpress, vært en utfordring. Det er heller ingen tvil om at de har blitt passet godt på av politi og sikkerhetsfolk. De har ikke hatt det vi ville kalle en normal oppvekst. Sammenligningen med oppvekst i enkelte sekter er derfor ikke helt fjern, selv om det sikkert er mange ulikheter.
Poenget mitt er at en slik oppvekst kan ha vært med å forme en søken etter "noe" som gir seg utslag i det som for de fleste av oss andre er rariteter hos prinsessen. Det kan også ha formet et selvbilde som er annerledes enn det andre tilegner seg som ikke har hatt den oppvekst og rolle som kongebarna har hatt og har. La oss fortsette å be for kongefamilien. Så håper, tror og ber jeg om at også prinsessen skal finne det hun søker der det er å finne, hos kongenes Konge.
Vel, dette var bare noen tanker en søndag kveld.
Foto: Dagbladet på nett
