Før lønnsforhandlingene braker løst for fullt

Jeg tenkte jeg skulle være litt tidlig ute med noen tanker om lønnsoppgjør generelt.  Hvert år er jeg like frustrert over ordbruken i disse forhandlingene.  Det er visst ikke nok å gi uttrykk for uenighet, man skal i tillegg skjelle hverandre ut.  Hvis man også kan få sagt noe ufordelaktig om en og annen politiker da er det som det pleier å være.  

Voksne mennesker som skulle være et forbilde for barn og unge, oppfører seg som regel som meget dårlige eksempler.  Man bruker skjellsord og karakteristikker som man burde forstå at ikke hører hjemme i slike forhandlinger.  Dessuten er det ofte en krisemaksimering og et spill dette ritualet som gjentas hver vår.  

Jeg har ingen illusjoner om at de som står bak disse  forhandlngene og alle de stygge beskrivelsene av sin motpart, leser det jeg her skriver.  Men jeg kommer likevel med dette hjertesukket i god tid. Jeg oppfordrer alle som ser fram til årets lønnsoppgjør, og som kanskje ender opp i en konflikt, til å tenke gjennom hvilke virkemidler dere vil være med på.  Vil du være med å skjelle ut andre mennesker, og på den måten vise barna i barneskolen at slik oppførsel mot hverandre er helt ok?  Vil du lære barna at mobbing av andre er greit?  For det er det vi har gjort i flere lønnsoppgjør her i landet.  Kanskje du heller skulle protestere hvis de som representerer deg i lønnsoppgjøre oppfører seg dårlig og bruker et språk du ikke synes gjenspeiler det du står for.  

Det jeg skriver i dag handler altså ikke om innholdet i krav og tilbud under lønnsforhandlingene (selv om jeg mener at vi bør vise moderasjon).  Det handler om hvordan vi gjennomfører forhandlinger og hvordan vi bør uttrykke oss.  Jeg har registrert at noen av dem som brukte meget ufine ord og karakeristikker av norske politikere under lønnsforhandlingene i Norge de siste årene, har reagert sterkt på enkelte av Donald Trumps utspill.  Kanskje det heller er tid for å gå inn i seg selv?