Har du en planke i øyet?

Igjen og igjen tar Jesus opp et problem som Han ser at mange av oss sliter med.  Problemet handler om hvordan vi behandler hverandre.  Jesus elsker alle mennesker like høyt.  Om det skulle være et menneske du er skuffet over, sint på, ikke liker osv. så er dette mennesket like elsket av Jesus som det  du er.  Det er vel få av oss som vil si at vi har fiender, men selv om vi til og med skulle ha fiender, så sier Jesus at vi skal elske dem, Matteus 5:44.  Jesus vet at dette er utfordrende for menneskenaturen.  Han vet at vi sliter med tanker om hevn, straff og manglende tilgivelse.  Det er derfor disse historiene kommer igjen og igjen gjennom Bibelen.  Det er et viktig budskap til oss.

Døm ikke

Jesus bruker ofte bilder for å understreke det han sier, og dette bildet har Han sørget for at kommer inn i Guds ord flere ganger.  La meg få sitere fra Matteus 7:1-5 for deg.  Du finner samme historie i Lukas 6. «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. For med den dommen dere dømmer, skal dere selv bli dømt. Og med det målet dere måler opp med, skal det bli målt opp tilbake for dere. Og hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke planken i ditt eget øye? Eller hvordan kan du si til din bror: "La meg ta flisen ut av øyet ditt!" og se, planken er i ditt eget øye? Hykler! Ta først planken ut av ditt eget øye! Da skal du se klart så du kan ta flisen ut av din brors øye.»

La meg først få understreke at det å dømme ikke er det samme som å forkynne hva som er rett og galt.  Som kristne har vi både rett og plikt til å forkynne Guds ord slik det er gitt oss i Bibelen.  Dette betyr altså ikke at man skal la være å si hva som er synd.  Vi skal være frimodige og forkynne hele Guds råd.  Noen ganger vil det være rett av oss å ta en prat med mennesker som har syndet.  Det vil til og med i noen tilfeller være mangel på kjærlighet hvis vi ikke gjør det.  For det å bli konfrontert med sin synd kan hjelpe et menneske til å bekjenne og omvende seg.  Forutsetningen for dette er imidlertid at vi møter også de falne med kjærlighet og nåde fra Gud.

Det er imidlertid en del troende som dømmer uten å møte en kristen bror eller søster i en kjærlig samtale.  Det er troende som til og med dømmer andre selv etter at synden er bekjent og gjort opp med Gud og mennesker.  Man holder fast ved synder som Herren har tilgitt. 

Dette er meget alvorlig i lys av Matteus 7 og Lukas 6.  Fordi den hardhet de dømmer andre med, vil de en dag selv bli møtt med.  Den dom de dømmer andre med vil ramme dem selv.

Planke og flis

Det er interessant at Jesus plasserer det minste problemet hos den som har begått en urett eller synd, mens det største problemet ligger hos den som viser mangel på tilgivelse og vil dømme.  Den som dømmer sitter selv med en planke (eller bjelke) i øyet, mens hans bror har en flis.  Egentlig avslører slike holdninger at man ikke har tilegnet seg et av evangeliets kjernebegreper, nemlig kjærlighet.  Det er ikke vanskelig å elske dem som vi har nær oss og som vi er på bølgelengde med.  Utfordringen kommer i møte med dem som har såret oss eller som «kjemien» ikke stemmer med. Mang en menighet og tjeneste for Gud har blitt ødelagt av harde hjerter og mangel på kjærlighet. 

Harde kristne

Noen av de hardeste kristne er dem som selv har hatt ting i sitt eget liv som ikke var slik det burde være.  Jeg har møtt flere av dem.  Ei som «måtte gifte seg», som det het i gamle tider, var veldig dømmende overfor en yngre jente som også hadde falt i samme synder.  Eller menighetslederen som hadde slitt med et usunt forhold til en kvinne, som var hard mot en som hadde falt noe dypere enn ham.  Skulle ikke nettopp slike mennesker ha bedre forutsetninger til å forstå andre som faller?  Kanskje er deres hardhet et uttrykk for at man ikke helt er ferdig med egne synder?  Hvorfor det er slik, blir fort antagelser og spekulasjoner, men poenget er at man trenger å rydde opp i eget liv før man anklager andre.  Den ryddejobben må vi nok regne med å ta gjennom hele livet.  Hvis man først får innsikt i eget liv, vil man ikke være så hard mot andre. 

En dom i strid med Guds ord

Ingen mennesker går fri fra syndefall, dessverre.  Alle menighetsledere har også sine fall, men ikke alle fall får like store konsekvenser.  Det er selvfølgelig forskjell på hvilke fall man opplever.  Men en rekke gode menighetsledere har blitt satt til side på grunn av synd og feiltrinn.  Noen har selv valgt å tre tilbake og opplever det vanskelig å på nytt gå inn i det kall og den tjeneste de har hatt. Andre blir dømt av medkristne på en slik måte at det blir vanskelig å fortsette.  Dette er holdninger som samsvarer med tidsånden.  For når ledere i bedrifter eller politikken gjør feil, blir det ofte et krav om at de må gå av.  De må «ta ansvar» kalles det.  Men det er ikke verdens standarder som gjelder i Guds menighet.  Romerbrevet 11:29 sier «For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake.» Hvem er da du eller jeg som skal si noe annet?

Når et menneske har bekjent sine synder for Gud, og gjort opp med mennesker, så har ikke Gud noe krav om at vedkommende må «ta ansvar» og gå av, tvert imot.  Gud forventer at vi reiser oss opp igjen og fortsetter det kall og den tjeneste Han kalte oss til og satte oss inn i. Mika 7:8 sier «Gled deg ikke over meg, du min fiende! Når jeg faller, skal jeg reise meg igjen. Når jeg sitter i mørke, skal Herren være mitt lys.» Fienden kan vinne et og annet slag, men han skal ikke vinne kampen.  Når han tror han har vunnet og du ligger nede, så reiser Gud deg opp igjen.  Gud kaller oss videre. Et fall fjerner ikke nådegaver og kall.  Det kan være mye vondt i et fall, både for den som falt og for menneskene rundt.  Den indre smerten til den som falt er det bare Gud som kan se.  La oss derfor ta lærdom av historien om planken og flisen.  La oss ikke dømme brødre og søstre, men la oss være Guds medhjelpere ved å støtte og hjelpe den falne til å reise seg og med frimodighet fortsette kampen.