Grunnvollen og huset

Jesus bevarer deg - Del 9

Et bilde som Bibelen bruker flere ganger handler om husbygging.  I avslutningen av sin bergpreken sier Jesus noe om en klok mann som bygde huset på fjell og en uforstandig mann som bygde huset på sand.[1]  Denne lignelsen handler om hva som er grunnvollen for våre liv. Bibelen omtaler Jesus som klippen.[2] Når vi bygger livet på Han, vil vårt liv tåle de stormer som kommer. 

Om han som ikke bygde sitt hus på fjellgrunn, står det:

                                                                              

«Regnet øste ned, vannflommene kom, vinden blåste og slo mot dette huset. Det falt, og fallet var stort.» [3]

I samme historien omtales også huset til han som hadde bygd på fjell.  Han opplevde det samme uværet, og de samme stormer, men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell.[4]

Hva forteller dette oss?  Jo, det forteller at dersom vi bygger våre liv på Jesus Kristus, så har vi en grunnvoll som holder.  Da vil «huset» bli stående gjennom alt som kan møte oss gjennom livet – helt fram til vi står foran vår Frelser og Herre en dag.  Når du har bygget livet på Klippen, Jesus Kristus, vil du ikke falle bort fra Gud. 

Kristi domstol

Så er Bibelen like tydelig på at vi skal framfor Kristi domstol, hvor Herren vil vurdere våre liv.  Det er ikke likegyldig hvordan vi lever våre liv som kristne.

«For vi skal alle fram for Kristi domstol, så enhver kan få igjen det som er gjort ved kroppen, etter det han har gjort, etter godt eller ondt.»[5]

Det er Paulus som skriver ned dette, og han inkluderer seg selv når han skriver «vi» og «alle».  Dessuten skriver han dette til menigheten i Korint.  Så det er helt tydelig at kristne skal innfor Kristi domstol.  Men dette er ikke det samme som Den store hvite trone, hvor Gud Fader skal trekke konsekvensen av våre valg i forhold til frelsen i Jesus Kristus.  Der vet vi at den som har Kristus som grunnvollen i sitt liv, han vil frikjennes og få være i Guds himmel i all evighet.  Ved Kristi domstol er det ingen fare for å dømmes til fortapelse, det er de gjerninger vi har gjort her i livet, som dømmes der.  Og det er dette som også er tema når Korinterbrevet fortsetter å omtale husbygging.

Huset

Når grunnvollen er på plass, så bygges huset over dette.  Enhver husbygger bør vite at en solid grunnvoll er viktig, men deretter fortsetter byggverket hvis det skal bli et hus å bo i.

Over grunnvollen bygger vi videre på huset vårt her i tiden.  Huset brukes som bilde på vårt liv, hva vi bygger på og hva vi bygger videre med.

«Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.  Om noen bygger på denne grunnvollen med gull, sølv kostelige steiner, tre, høy eller halm, skal den enkeltes arbeid bli åpenbart, for dagen skal vise det, for den skal bli åpenbart med ild.  Og ilden skal prøve den enkeltes arbeid og finne ut hvilken kvalitet det er av.  Hvis det verk han har bygd opp blir stående, skal han få lønn. Hvis hans verk brenner opp, skal han lide tap. Men selv skal han bli frelst, men da gjennom ild.» [6]

I dette avsnittet understrekes et viktig poeng.  Først vises det til at det er Jesus Kristus som er grunnvollen. Ingen troende kan legge en annen grunnvoll enn dette. Men så står det at vi bygger videre på denne grunnvollen.  Da er det mulig å bygge med verdifulle materialer som gull, sølv og kostbare steiner. Men man kan også bygge med verdiløse ting som tre, høy eller halm.  Det er hva som blir stående etter å ha møtt ilden, som avgjør om det bli lønn eller tap. 

Noen misforstår dette verset og snakker om skjærsilden. De glemmer at Bibelen bruker ild som et bilde på Guds dom.  Hva betyr dette?  Jo, det betyr at det kan være mye i våre liv som dømmes av Herren, og som vi må renses fra.  Også profeten Jesaja opplevde at glør fra alteret måtte rense hans lepper.[7] Da glørne hadde renset ham, var misgjerningen tatt bort og synden dekket over, står det.  Ilden som omtales i avsnittet, handler altså ikke om fortapelsen, men om hvordan Kristi dom renser bort all misgjerning og synd, så vi framstår hellige og rene. 

Avsnittet viser oss tydelig at dersom du har Jesus som grunnvoll i livet, men likevel opplever at det kan bli utfordringer og vanskeligheter her på jorden, så er du trygg.  Jesus har gjort din framtid trygg.  Jeg tror vi alle har noe vi skjemmes over, noe vi har sagt og gjort som vi skulle ønske var usagt eller ugjort, men grunnvollen holder. 

«Hustegningen» finner vi i Bibelen.  Der ser vi hvordan vi skal leve for å leve i det Gud har for oss.  Likevel følger vi ikke alltid «tegningen».  Om alt vårt verk over grunnvollen en dag må brennes opp fordi det var skeivt og ikke etter Hans instrukser, så holder grunnvollen.  Men enhver som har gitt sitt liv til Jesus, ønsker å bygge sitt liv etter Hans anbefalinger.

Les de andre artiklene om dette tema:

 Del 1: En trygg frelse - litt historikk

Del 2: Evig liv, hva er det?

Del 3: Den Hellige Ånd - en sikkerhet

Del 4: Synd mot Den Hellige Ånd

Del 5: Er Gud i stand til å bevare deg

Del 6: Vi er Guds barn

Del 7: Stillingen og vandringen

Del 8: Vår troløshet

Del 9: Grunnvollen og huset

Del 10: Frelsen handler om Gud

---

[1] Matteus 7:24-27

[2] 1. Korinterbrev 10:4 m.fl.

[3] Matteus 7:27

[4] Matteus 7:25

[5] 2. Korinterbrev 5:10

[6] 1. Korinterbrev 3:11-15

[7] Jesaja 6:5-7

Vår troløshet

Jesus bevarer deg - Del 8

Hva skjer om vi mennesker er troløse, eller utro mot Gud? Kan menneskers troløshet sette Guds trofasthet ut av kraft?  Kan vi mennesker oppheve Kristi verk i oss?

«Hva da om noen var utro?  Kan deres utroskap sette Guds trofasthet ut av kraft?  På ingen måte! Det står fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske en løgner.» [1]

Er det ikke interessant hvordan Bibelen igjen og igjen stadfester vår trygghet på forskjellige måter.  Selv om vi skulle være utro mot Gud, så settes ikke Guds trofaste nåde ut av kraft.  Vi omsluttes fortsatt av Hans godhet, nåde og frelse.  Dette er et av de mange vitnesbyrd om hvor stor Gud er, og hvor altomfattende vår frelse er.  Han vet om våre svakheter, og står samtidig fast ved sitt ord og sine løfter. Og for at vi skal være trygge på at vi ikke har misforstått skriftstedet ovenfor, så gir Han oss det på nytt i en av de andre bøkene i Bibelen:

«Hvis vi er troløse, forblir Han trofast.  Han kan ikke fornekte seg selv.» [2]

I åpningshilsen i brevet til Titus står det følgende klargjøring:

«Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel etter den tro som Guds utvalgte har, og etter sannhetens erkjennelse som hører til gudsfrykt, i håp om evig liv, som Gud, Han som ikke kan lyve, har lovt fra evige tider.» [3]

Dette er en lang setning som man gjerne må lese i ro og mak for å ta inn innholdet.  Men det står om et håp om evig liv.  Dette håpet er ikke noe usikkert.  For det er lovet fra evighet av Han som ikke kan lyve.  Håpet er derfor ikke noe usikkert, men det er et faktum som blir oppfylt når tiden er inne.  Frelsen og det evige livet har både et her og nå, og en framtidig oppfyllelse.  Først når livet her på jorden er over for oss, vil vi oppleve den endelige oppfyllelsen av løftet om frelse og evig liv.  Men det begynner når vi tar imot Jesus Kristus som vår Herre og Frelser, og Han som gir oss frelsen vil holde sin hånd over oss og sørge for at vi opplever den fullkomne oppfyllelsen av løftet. 

Noen tenker at frelsen også avhenger av vår trofasthet mot Gud.  Nå må det være klart og tydelig at målet for en kristen er å leve i Guds plan og vilje. I frelsen fikk vi et nytt hjerte, og vårt hjertes ønske er nettopp å leve trofast mot vår Herre og Frelser.  Hvis en person ikke har dette ønsket, da ville jeg tenke at denne personen kanskje ikke har opplevd frelsen.  For alle som har gitt sitt liv til Jesus Kristus har dette ønsket nedlagt ved Den Hellige Ånd.

Men hvis vi tenker at det å fortsette i frelsen er avhengig av vår trofasthet mot Gud, hva blir konsekvensen av det?  Da er frelsen ikke bare avhengig av Jesu Kristi verk på korset, men også vår innsats. En slik tanke fører oss ut i gjerningskristendom, eller tanken om at Jesu verk ikke er nok, jeg må legge noe til for å beholde frelsen.  Men dette er ikke Bibelens budskap til oss.  Vårt bidrag til vår egen frelse er bare å si ja til Jesus.  Da sørger Han for at du får del i evig frelse.  Du kan ikke legge noe til den frelse som Jesus har gitt, uansett hvor god du måtte være.  Din frelse hviler ene og alene på Jesus Kristus.

Synes du dette var interessant?  Da anbefaler jeg boken "Bevart i all evighet" som du kan bestille i nettbutikken www.frihet.no

Les de andre artiklene om dette tema:

 Del 1: En trygg frelse - litt historikk

Del 2: Evig liv, hva er det?

Del 3: Den Hellige Ånd - en sikkerhet

Del 4: Synd mot Den Hellige Ånd

Del 5: Er Gud i stand til å bevare deg

Del 6: Vi er Guds barn

Del 7: Stillingen og vandringen

Del 8: Vår troløshet

Del 9: Grunnvollen og huset

Del 10: Frelsen handler om Gud

---

[1] Romerbrevet 3:3-4

[2] 2. Timoteus 2:13

[3] Titus 1:1-2

Stillingen og vandringen

Jesus bevarer deg - Del 7

I mange kristne sammenhenger så har forkynnelsen om stillingen og vandringen vært fraværende.  Det er forskjell på den stilling vi har i Kristus innfor Gud, og vandringen vi har med Ham i denne verden. Bibelen skiller altså mellom det vi er, og det vi gjør.

Stillingen - hva vi er

Hvis vi skal definere hva vi mener med «stillingen» så handler det om hvem vi er «i Kristus».  Legg merke til hvor ofte du finner dette uttrykket i brevene, f.eks. Efeserbrevet.  Det er tydelig at Gud ønsker å si oss noe om hvem vi er uavhengig av hva vi gjør eller har gjort.

Etter at vi har tatt imot frelsen, betrakter Gud oss som Hans sønner. 

«Fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!  Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, da er du Guds arving ved Kristus.» [1]

Disse versene forteller noe om vår stilling.  I Bibelen finner vi to forskjellige ord for barn og sønn. I noen nyere bibeloversettelser, bytter man ut «sønn» med «barn», noe som endrer innholdet i Skriften.  Å være barn, sier noe om at vi ved fødsel har blitt en del av Guds familie.  Den nye fødsel fører oss inn i en familie som vi alltid vil være en del av.  Det er en fantastisk sannhet, men det er ikke det samme som å være sønn.  Når Gud ser på deg som sin sønn (uavhengig om du er kvinne eller mann), så er du likestilt med Kristus. 

«For dem som Han forut kjente, dem har Han også forut bestemt til å bli likedannet med Hans sønns bilde, for at Han skulle være den førstefødte blant mange brødre.» [2]

Vår stilling innfor Gud er at vi er som Hans sønn.  Det er dette begrepet «i Kristus» handler om.  Før Jesu død og oppstandelse, var Han alene om å være sønn.  Nå er Han en av mange sønner.  Hans stilling innfor Gud, har blitt vår stilling innfor Gud.  Når Gud ser på deg og meg, så ser Han Kristus. Vi er ett med Ham.

«Slaven blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid.»[3]

Hebreerbrevet 7:26 forteller at Jesus er hellig og ulastelig.  Efeserbrevet 1:4 omtaler oss på samme måte, som hellige og ulastelige. For mange er denne tanken for stor til å forstå. 

          «For som Han er, slik er vi i denne verden»[4]

Ved å se på de skriftstedene som handler om hvordan Faderen ser på Sønnen, så vil du også oppdage hva Gud ser i deg. For du er likestilt med Ham, i Faderens øyne.  Det er din stilling i Kristus.

Vandringen - det vi gjør

Vandringen er kort og greit det vi gjør, vår livsførsel. Bibelen har mange oppmuntringer[5] til å leve rett:

«Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall dere ble kalt med, med all ydmykhet, mildhet og tålmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet,» [6]

Det er en forventning om at en troende også skal leve et liv som er i overensstemmelse med Bibelens veiledning.  Dette må ikke blandes sammen med stillingen.  Likevel er vi ved den nye fødsel skapt til å leve rett, og gjøre gode gjerninger:

«For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem.» [7]

Vandringen er altså det livet vi lever her i tiden.  Bibelen er tydelig på at ingen av oss klarer å leve helt i pakt med den veiledning Bibelen gir.[8]  Det betyr ikke at vi skal gi opp, eller at vi ikke behøver å strekke oss etter den moralske standard Gud viser oss i sitt ord.

Men det vil alltid hefte ved oss skitt og smuss fra vandringen, vårt liv her i tiden. Et veldig godt eksempel som forklarer noe av dette for oss, finner i skjærtorsdagsteksten. Før vi kommer til nattverds-måltidet kan vi lese om fotvasken. Jesus vil da vaske disiplenes føtter, men Peter reserverer seg fordi han sannsynligvis tenker at dette var en tjeners oppgave, ikke Mesterens.  Men Jesus sier at det er nødvendig, og da sier Peter:

        «Herre, ikke bare føttene mine, men også hendene og hodet» [9]

Peter var en impulsiv og ivrig disippel.  Men som respons på Peters impulsivitet og ønske om litt mer vask, så svarer Jesus:

«Den som er badet, trenger bare å vaske føttene, for han er ren over det hele.»[10]

Det var jo slik på denne tiden at de gikk i åpne sandaler og føttene ble skitne av vandringen.  Dessuten lå de til bords under måltidet, som skulle finne sted rett etter, og da fikk de føttene nærme hverandre. Det er derfor en naturlig forklaring på fotvasken.

Men det er også en åndelig forklaring.  Det ligger noe dypere i dette utsagnet fra Jesus, noe som taler til oss i dag. For om vandringen her i verden, det livet vi lever, skulle skitne oss til, så er vi likevel rene over det hele.  Vi trenger bare å få renset bort skitten som har heftet ved oss under vandringen. I frelsen har Jesus tatt all vår synd, både den som er gjort før frelsen, og det vi eventuelt har falt i etter frelsen. Men hvordan renser vi bort det vi pådrar oss under vandringen?  Også dette er besvart i Bibelen:

«Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett.» [11]

På samme måte som støv og skitt ble fjernet av Jesus denne skjærtorsdagskvelden, så fjerner Han også den synd og urett vi har pådratt oss i vår vandring.  Det handler bare om å komme til Han, så renser Han oss. Det at vi trenger å bli renset betyr ikke at vi har mistet frelsen eller at vi ikke lenger er Guds barn.  For det er forskjell på stillingen innfor Gud, og vår vandring her nede.  Vår stilling i Kristus er uendret, vi er allerede «badet», rene i Jesus Kristus.

Synes du dette var interessant?  Da anbefaler jeg boken "Bevart i all evighet" som du kan bestille i nettbutikken www.frihet.no

Les de andre artiklene om dette tema:

 Del 1: En trygg frelse - litt historikk

Del 2: Evig liv, hva er det?

Del 3: Den Hellige Ånd - en sikkerhet

Del 4: Synd mot Den Hellige Ånd

Del 5: Er Gud i stand til å bevare deg

Del 6: Vi er Guds barn

Del 7: Stillingen og vandringen

Del 8: Vår troløshet

Del 9: Grunnvollen og huset

Del 10: Frelsen handler om Gud

---

[1] Galaterbrevet 4:6-7

[2] Romerbrevet 8:29 Norsk Bibel 88/07.  Noen Bibeloversettelser har endret «brødre» til «søsken», og fjerner da dette poenget i teksten. 

[3] Johannes 8:35

[4] 1. Johannes 4:17

[5] Det greske ordet som ofte oversettes med «formaning» kan også oversettes med «oppmuntring».

[6] Efeserbrevet 4:1-2

[7] Efeserbrevet 2:10

[8] 1. Johannes brev 1:8, Jakob 3:2

[9] Johannes 13:9

[10] Johannes 13:10

[11] 1. Johannes 1:9

Vi er Guds barn

Jesus bevarer deg - del 6

Det å bli en kristen omtales i Bibelen som en ny fødsel.  På samme måte som vi på naturlig vis forlater en verden i mors liv når vi blir født, så forlater vi også en verden når vi blir født på nytt.  På samme måte som når vi fødes naturlig inn i denne verden, så fødes vi også inn i en ny verden ved frelsen. Det er dette Jesus underviser Nikodemus om i Johannes 3.

«Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» [1]

Det er ved den nye fødselen at vi blir Guds barn.  Bibelen bruker flere uttrykk for det å bli en kristen.  Det handler om å bli frelst, ta imot troen, og det å bli Guds barn.

«Men hver den som tok imot Ham ga Han rett til å bli Guds barn». [2]

Dette verset kan selvfølgelig misforstås.  Når vi har en rett til å bli Guds barn, så kan man si at noen ikke benytter seg av retten, eller at vi ikke er Guds barn, men skal bli det.  At det er feil forståelse av verset, ser vi når vi sammenligner det med andre vers som omtaler det samme tema. 

«Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.» [3]

«For dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus.» [4]

«Se hvilken kjærlighet Faderen har gitt oss, at vi skal kalles Guds barn.» [5]

Det er tydelig at vi ved troen er Guds barn.  I samtalen Jesus har med Nikodemus så understreker Han at for å bli Guds barn må vi både fødes som mennesker og vi må fødes på nytt ved Hans Ånd.

«Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.  Det som er født av kjøtt, er kjøtt, og det som er født av Ånden, er ånd.»[6]

Det er ved Guds Ånd, Han som vitner om Jesus i våre hjerter og kaller oss til tro, at vi kan bli født på nytt.

Noen tror at dette avsnittet handler om dåpen.  At å være født av vann, handler om å bli døpt.  Men ikke noe sted i samtalen mellom Jesus og Nikodemus handler det om dåp.  Jesus utdyper selv hva «å bli født av vann» handler om.  «Det som er født av kjøtt er kjøtt.» Det handler altså om den naturlige fødsel. Det handler om å være født av mennesker. Man omtalte den naturlig fødsel som å være født av vann. Men det er ikke nok å være født som et menneske.  Noen tenker at alle mennesker er Guds barn.  På en måte er vi det, siden Han er Skaperen som står bak alle ting.  Men vi er ikke alle Guds barn i åndelig betydning.  Da må vi i tillegg til å være født som menneske inn i denne verden, også være født av Ånden.  Det skjer i frelsen.

Hva har dette med tema for artikkelserien å gjøre?  Jo, dette er viktig.  Kan den som er født vende tilbake og bli ufødt?  Hvis noen tror at det er mulig å miste frelsen vi har mottatt ved tro på Jesus Kristus, så innebærer jo det at man ikke lengre er Guds barn.  Men er det mulig?

Kan jeg på noe tidspunkt ikke lengre være barn av mine foreldre?  Hvordan kan jeg oppheve eller slutte å være deres barn?  Jeg tror at foreldre som på en eller annen måte har mistet et barn i ulykke eller sykdom, fortsatt vil omtale dem som sine barn.  Selv ikke døden opphever det faktum at vi er barn av våre foreldre.  Skulle Gud være en dårligere far?  Skulle Han slutte å omtale deg og meg som sine barn? Når vi har blitt Hans barn ved en ny fødsel, så vil vi være Hans barn for evig. 

Synes du dette var interessant?  Da anbefaler jeg boken "Bevart i all evighet" som du kan bestille i nettbutikken www.frihet.no

Les de andre artiklene om dette tema:

 Del 1: En trygg frelse - litt historikk

Del 2: Evig liv, hva er det?

Del 3: Den Hellige Ånd - en sikkerhet

Del 4: Synd mot Den Hellige Ånd

Del 5: Er Gud i stand til å bevare deg

Del 6: Vi er Guds barn

Del 7: Stillingen og vandringen

Del 8: Vår troløshet

Del 9: Grunnvollen og huset

Del 10: Frelsen handler om Gud

---

[1] Johannes 3:3

[2] Johannes 1:12

[3] Romerbrevet 8:16

[4] Galaterbrevet 3:26

[5] 1. Johannes 3:1

[6] Johannes 3:5-6