tirsdag 31. januar 2017

En kirke - to syn på homofili ?



Er det ikke mulig å forenes i utsagnet «Vi er enige om at vi er uenige,» og derfra akseptere at det er ulikt syn på homofilispørsmålet, slik vi jo også gjør i enkelte andre spørsmål? Særlig fra den homo-liberale fløy i flere kirkesamfunn har dette blitt et refreng.

Et grunnleggende spørsmål
Dette spørsmålet er nok mer sammensatt og grunnleggende enn mange tenker over.  Det handler ikke bare om uenighet i en mindre sak, men det handler om selve skaperordningen og om hva ekteskapet ifølge Guds ord er. Det handler også om hvordan vi møter mennesker som ikke klarer å leve opp til alle idealene, som sliter med følelser og tanker knyttet til seksualitet. Og det handler om hvordan vi som kristne skal tolke og forholde oss til Bibelen.

Hva forener oss?
Et kristent kirkesamfunn må ha noen retningslinjer for hva man forventer av medlemskirkenes lære.  Kravene til hva vi forventer, det som forener oss, er nok langt færre i dag enn i tidligere tider.  Likevel må det være noen retningslinjer. De fleste kirker har ikke rom for to ulike syn i f.eks. dåpsspørsmålet eller treenighetslæren. Vi har noen slike grenser for hva vi mener er rett og riktig for medlemskirkene i kirkesamfunnet.  Vi kan ha forskjellige oppfatninger av hvor grensen skal gå, men alle har vi noen grenser for hva vi synes er akseptabel lære hos de menigheter som er med i samme fellesskap av kirker. Det behøver ikke bety at kirker med et avvikende syn betraktes som ikke-kristne.  Men det betyr at de ikke naturlig hører hjemme i samme fellesskapet av menigheter. 

To syn
«Hvert rike som er i strid med seg selv, blir ødelagt,» sier Jesus i Matt 12:25. 

Det er dette vi ser der hvor man i stedet for å ta et klart standpunkt, velger å si at vi kan leve med to ulike syn.  Det kan virke som den enkleste veien i øyeblikket, men kan vise seg å bli veldig ødeleggende på sikt.  Dette fordi vi her snakker om helt grunnleggende ting.  I mange spørsmål kan vi ha ulikt syn, men her handler det om en kirke skal ha en klassisk kristen tro på Bibelen, eller ikke. 

For det første …
Det handler om hva som skal være den øverste autoritet for en kristen menighet.  Er det følelser og lyster, eller er det Guds ord?  Er det press fra samfunnet rundt oss, eller er det Guds ord? To syn i slike spørsmål er ikke mulig for en kristen kirke. 

For det andre …
Det handler også om hvordan vi forholder oss til den ordning som Gud har innstiftet for familielivet.  Det var Gud som sa at ekteskapet var mellom mann og kvinne, ikke samfunnet rundt oss.  Skapelsen av mennesket som mann og kvinne hviler på denne ordningen. To syn vil derfor være et brudd både på skaperordningen og innstiftelsen av ekteskapet som institusjon.

For det tredje …
Ved å innføre to syn, avviser man også det samlede kristne vitnesbyrd i denne saken gjennom to tusen år.  Den kristne kirkes avvisning av homofil praksis er ikke noe en enkelt kirke eller ett enkelt kirkesamfunn har stått for.  Hele den kristne kirke har hatt denne holdningen, helt frem til de siste par tiår.  Det er få saker som har vært så samlende som dette spørsmålet.  For den som inntar et liberalt syn i homofilispørsmålet, må det bli til ettertanke at alle generasjoner kristne, i alle kirker, i alle land, gjennom to tusen år har ment noe annet. 

mandag 30. januar 2017

Jesu møte med dem som falt



Jesus er tydelig på hva som er rett og galt.  Han tillater på ingen måte synden.  Han vet bedre enn noen hva dette gjør med oss, og Han vet hva den også gjør med Han.  Synden kostet ham lidelse, smerte og død.  Så hvis man leter i Bibelen etter tillatelse til å synde, så leter man forgjeves. 

Jesus fordømmer synden vi alle har gjort, men han løfter synderen opp og gir nåde.

Den første vekkelsen
Hvis vi ikke forstår Jesu måte å møte mennesker på, så er det en del historier i Bibelen som rett og slett blir vanskelig å forstå for oss.  Vet du f.eks. hvem Jesus brukte i den første vekkelsen vi leser om i Det Nye Testamentet?  Den første vekkelsen er ikke pinsedagen hvor Kristus-fornekteren Peter står fram og blir redskap til at 3.000 mennesker tar imot troen.  Nei, den første vekkelsen leser vi om allerede i Johannes 4.  Det er en kvinne som lever et liv som er i sterk kontrast til Jesu forkynnelse og lære.  Hun har hatt hele fem menn, og den hun lever med nå er ikke hennes mann.  Det er en kvinne folk flest ikke vil ha noe med å gjøre.  Selv Jesu egne disipler reagerer på at Jesus er sammen med henne.  Men på grunn av hennes vitnesbyrd i byen står det: «Mange av samaritanerne fra denne byen var kommet til tro på Jesus på grunn av det kvinnen sa da hun vitnet: "Han har sagt meg alt det jeg har gjort."» Johannes 4:39.  Jesus gav henne en mulighet som mennesker neppe ville ha gitt henne.  Hvis dagens kirkeledere skulle hatt hånd om denne saken, så ville nok de fleste sagt «Du må først få skikk på livet ditt, så må du vise at du er vår tillit verdig, deretter skal vi vurdere om vi kan sende deg inn som forkynner i byen.» Den vekkelsen hadde aldri kommet.

Denne kvinnen gjør det som er rett
Både i ord og i handling viser Jesus igjen og igjen at den menneskelige måten å tenke på ikke fungerer i Guds rike.  Han ser hjertene, og ser både harde hjerter hos dem som går for å være gode troende, og han ser åpne hjerter hos dem som mennesker avviser.  Fariseerne var oppriktige troende mennesker med et tydelig fokus på Guds ord.  Likevel blir de refset av Jesus igjen og igjen.  Ikke for å ville leve etter Guds ord, men på grunn av harde hjerter og regelrytteri. Det menneskelige aspektet var skjøvet til side til fordel for regler og paragrafer som Herren aldri hadde ment skulle forstås på denne måten.

Hjemme hos fariseeren Simon opplever man at det kommer inn en kvinne som har et liv som ikke er rett. Hun stiller seg bak Jesus, gråter, vasker Jesu føtter og salver med velduftende olje. Hvordan hun har tjent opp penger til å kjøpe oljen kan man bare spekulere i.  Bibelen kaller henne for en synderinne.  Mens Simon har fordømmende tanker, så møter Jesus henne på en helt annen måte.  Han ser i kvinnen et ønske om et annet liv.  Hun får en hilsen fra Jesus som Simon ikke får, nemlig «Men Jesus sa til kvinnen: "Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!"» Lukas 7:50   

Nåde eller steining
En annen historie finner vi i Johannes 8 om kvinnen som er grepet på fersk gjerning i hor.  Flere har nok undret seg over hvorfor hun er den eneste som er tiltalt.  Hvis hun ble grepet på fersk gjerning, må det vel ha vært en person til der?  Det de skriftlærde og fariseerne ville gjøre med denne kvinnen, var det Moseloven hadde sagt skulle gjøres med mennesker som hadde gjort slike synder.  De fulgte med andre ord bare lovens bokstav.  De burde vel fått ros og ære av Jesus for sitt ønske om troskap mot Guds ord? 

Jesus gav dem noe å tenke på denne dagen.  For det disse ikke hadde forstått var at de selv var rammet av den samme lov som de ønsket å dømme denne kvinnen etter.  Og i prinsippet var det ingen forskjell, for Jakob 2:10 viser oss følgende «For den som holder hele loven, men bryter ett av budene, han har forbrutt seg mot dem alle.» Det betyr egentlig at dersom denne kvinnen skulle steines for lovbrudd, så burde de skriftlærde og fariseerne også steines.  For alle mennesker har på ett eller annet punkt brutt Guds lov.  De gikk stille bort en etter en, de eldste først, står det i Johannes 8:9.  Jesu svar i møte med denne kvinnen er «Da rettet han seg opp og spurte: "Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?" Hun svarte: "Nei, Herre, ingen." Da sa Jesus: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!"» Johannes 8:10-11.  Jesus ga nåde og en ny start til en som Han visste kom til å falle igjen.  Hvordan kan jeg si det?  Jo, fordi ingen klarer å leve rett gjennom livet.  Alle mennesker faller i synd.  Vi får håpe hun ikke falt i samme synd, men hun ville trenge Jesu nåde igjen senere i livet også.  For den trenger vi alle.  Jo før vi innser dette, jo bedre er det.  Fariseerne og de skriftlærde gikk nok bort med en følelse av skam og nederlag.  Mens kvinnen opplevde at nederlaget ble snudd til seier og frihet. Gud snur ofte ting på hodet.

Har du drevet hor?
Det er mange historier i evangeliene om hvordan Jesus møter mennesker som på en eller annen måte har falt utenfor på grunn av synd.  Disse historiene er like mye en undervisning til oss om hvordan vi ikke skal møte den som har falt, som det er historien om Hans nåde til den som trenger det.  De som vurderer andre menneskers liv og dømmer på en eller annen måte, blir ofte satt på plass av Jesus.  Og noen ganger må han forklare for dem at de ikke er noe bedre enn andre, det er bare det at de ikke ser bjelken i sitt eget øye.  De er så opptatt av flisen i sin brors øye. 

Allerede i sin bergpreken snakker Jesus om hor.  Hadde fariseerne og de skriftlærde lyttet til denne forkynnelsen, kan det hende de hadde vært noe mer forsiktige med å dra kvinnen i Johannes 8 til Jesus.  For der sier Jesus: «Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte,» Matteus 5:28. 

Med denne definisjonen av hor må nok 99% av verdens mannfolk innrømme at de har drevet hor.  Iallfall hvis man er ærlig.  Så hva gjør vi med dette?  Vi går til Jesus.  Bare hos Han finnes det vi trenger i møte med vår egen synd.  Hos Han finner vi nåde, tilgivelse og en ny start.  Jesus viser oss at mennesker kan ha harde hjerter, men det skyldes at de ikke har sett innover i sitt eget indre på en slik måte at det har ført dem til Jesus med sin egen synd.  Når du får se deg selv med Jesu øyne, fremkaller det ydmykhet også i møte med andres fall.  Hardheten kommer ikke fra Herren, og den fører alltid til nederlag, slik vi leste i Johannes 8.

fredag 27. januar 2017

Kirkemøtet 2017



"Alternative fakta" ble det kalt når Trump administrasjonen oppfattet virkeligheten annerledes enn de fleste andre i forbindelse med innsettelsen. Uttrykket passer godt i forbindelse med kirkemøtet også. Det er skremmende når de alternative fakta overtar for de bibelske fakta. 

At kirken føler behov for å beklage og unskylde måten de har behandlet en gruppe mennesker på, er ikke problemastisk. Tvert imot. Hvis de har behandlet mennesker dårlig og uten respekt, så er det på sin plass å gjøre noe med dette. Men man kan ikke unskylde eller beklage enhver kirkes trosgrunnlag, nemlig Bibelen. For en kirke må alltid Bibelen stå over strømninger i tiden og personlige meninger.

Men skal man først ta tak i urett som er begått, bør kirken snarest rette opp urett som ikke bare er begått i noen kirker av noen prester, men urett man har nedtegnet i kirkens bekjennelsesskrifter. I disse gjentas det hele fem ganger at man fordømmer det de kaller gjendøpere. Å "fordømme" er et meget sterkt ord i kristen sammenheng. Bibelen sier at det skal man ikke gjøre, likevel har kirken gjort det til alle tider. Det man kaller "gjendøpere" er baptister, pinsevenner og andre som døper på grunnlag av en personlig tro.

Jeg registrerer at ingen kirkerådsleder, verken nåværende eller tidligere, har tatt opp til votering i kirkemøtet en endring av kirkens bekjennelsesskrifter, og beklaget at man gjennom århundrene ikke bare har fordømt men også forfulgt kristne brødre og søstre. For meg forteller dette også noe. Det forteller noe om hva som er begrunnelsen for beklagelser og unskyldninger. Hadde det vært et ønske om å følge Guds Ord, ville utgangspunktet vært annerledes. Hadde det vært et ønske om å rette opp åpenbar urett som kirken formelt (ikke bare tilfeldig og uformelt) har gjort, ville tema vært et annet. Men det er ikke det som er poenget her. 

Den Norske Kirke og andre majoritetskirker har mye å svare for en dag. Jeg er redd dagens kirkemøte ikke gjør antall saker de må svare for mindre.

onsdag 25. januar 2017

Før lønnsforhandlingene braker løst for fullt

Jeg tenkte jeg skulle være litt tidlig ute med noen tanker om lønnsoppgjør generelt.  Hvert år er jeg like frustrert over ordbruken i disse forhandlingene.  Det er visst ikke nok å gi uttrykk for uenighet, man skal i tillegg skjelle hverandre ut.  Hvis man også kan få sagt noe ufordelaktig om en og annen politiker da er det som det pleier å være.  

Voksne mennesker som skulle være et forbilde for barn og unge, oppfører seg som regel som meget dårlige eksempler.  Man bruker skjellsord og karakteristikker som man burde forstå at ikke hører hjemme i slike forhandlinger.  Dessuten er det ofte en krisemaksimering og et spill dette ritualet som gjentas hver vår.  

Jeg har ingen illusjoner om at de som står bak disse  forhandlngene og alle de stygge beskrivelsene av sin motpart, leser det jeg her skriver.  Men jeg kommer likevel med dette hjertesukket i god tid. Jeg oppfordrer alle som ser fram til årets lønnsoppgjør, og som kanskje ender opp i en konflikt, til å tenke gjennom hvilke virkemidler dere vil være med på.  Vil du være med å skjelle ut andre mennesker, og på den måten vise barna i barneskolen at slik oppførsel mot hverandre er helt ok?  Vil du lære barna at mobbing av andre er greit?  For det er det vi har gjort i flere lønnsoppgjør her i landet.  Kanskje du heller skulle protestere hvis de som representerer deg i lønnsoppgjøre oppfører seg dårlig og bruker et språk du ikke synes gjenspeiler det du står for.  

Det jeg skriver i dag handler altså ikke om innholdet i krav og tilbud under lønnsforhandlingene (selv om jeg mener at vi bør vise moderasjon).  Det handler om hvordan vi gjennomfører forhandlinger og hvordan vi bør uttrykke oss.  Jeg har registrert at noen av dem som brukte meget ufine ord og karakeristikker av norske politikere under lønnsforhandlingene i Norge de siste årene, har reagert sterkt på enkelte av Donald Trumps utspill.  Kanskje det heller er tid for å gå inn i seg selv?  

tirsdag 24. januar 2017

Homofili - et endetidstegn?



Kan presset fra samfunnet rundt oss i homofili-spørsmålet også være et endetidstegn? Har det ikke til alle tider vært mennesker som har blitt seksuelt tiltrukket av samme kjønn?  «Til alle tider» er nok å ta litt hardt i, men at det har vært et kjent fenomen i tusener av år er det ingen tvil om.  Det har både eksistert forpliktende avtaler og samliv, men også sekter hvor homoseksualitet og promiskuitet har vært framelsket.  Men går vi til noen av de kjente endetidstekstene i Bibelen så finner vi f.eks.:

2. Tim 3:3
«… uten naturlig kjærlighet …»

Luk 17:28-30
«På samme måte var det også i Lots dager: De spiste, de drakk, de kjøpte, de solgte, de plantet, de bygde.  Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle.  Slik skal det også være den dagen da Menneskesønnen blir åpenbart.»

Romerbrevet forklarer homoseksualitetens opphav som et resultat av at mennesket dyrket skapningen i stedet for Skaperen.  Ved å vende Gud ryggen, overlot Han mennesket til sine egne lyster og vanærende lidenskaper, Rom 1:18-27ff.  I sammenhengen forstår vi at det ikke nødvendigvis er det enkelte menneskets avvisning av Gud som gir dette menneske en dragning til eget kjønn, men at det er et resultat av at menneskeheten som sådan, har avvist Gud.  Homoseksualitet omtales også i 1. Kor 6:9 og 1. Tim 1:10. 

Det at homoseksualitet eksisterer er i seg selv ikke et endetidstegn, men altså et tegn på menneskehetens frafall fra Guds lov og vilje. 

Det som beskrives som endetidstegn er den aksept dette får i samfunnet.  I Sodoma var dette en naturlig del av livet i byen.  Homoseksualitet var ikke noe unaturlig.  Det var like naturlig som å kjøpe og selge, plante og bygge.  Samfunnet hadde akseptert og gjort dette naturlig.  Den type kjærlighet som Bibelen omtaler som unaturlig var gjort like naturlig som den gudgitte kjærlighet mellom mann og kvinne. Man hadde likestilt lyster som kom som et resultat av fallet, med skaperordningen som Gud Herren hadde gitt allerede fra 1. Mosebok.

Når det unaturlige blir naturlig
I dag er samfunnet i ferd med å gjøre den samme feilen igjen.  Guds skaperordning settes til side til fordel for den enkeltes begjær og lyster.  Man innfører samkjønnede «ekteskap», en ordning som Gud altså har etablert for mann og kvinne. Samfunnet har i de fleste land i verden likestilt de «vanærende lidenskaper» med det gudgitte ekteskapet.  Men det stopper ikke der.  En rekke land innfører også lover som skal kneble kritikken av denne samfunnsutviklingen.  At enkeltpersoner gir uttrykk for sitt hat mot sine meningsmotstandere ved å kalle dem «homofobe» eller «homohatere,» er vel bare et uttrykk for at de har sluppet opp for argumenter.  Men når myndigheter innfører lover som gjør det straffbart å uttale seg negativt om slikt samliv mellom to av samme kjønn, da har man nådd den fullkomne oppfyllelsen av dette endetidstegnet.  Det unaturlige er blitt lovfestet som naturlig.