mandag 18. september 2017

Kommer det snart en ny Gasa-krig?

Det er trolig bare et spørsmål om tid før vi ser et nytt militært angrep på Gasa i Israel.  

Fra flere ulike kilder har det den senere tid blitt rapportert om at befolkningen og gjester i grensebyen Sderot hører at det arbeides på tunneler på nattetid under bolighus på israelsk side.  

Palestina-arabere bosatt på Gasa har i mange år bygget slike tunneler fra Gasa inn mot både Israel og Egypt.  Vi hører lite om det siste, mens tunnelene inn i Israel ofte har vært oppe i nyhetsbildet.  Det er kjent at Egypt har fylt igjen tunnelene med kloak og på annet vis stengt denne muligheten for både smugling, terror og svart handel.  Egypt har også bygget gjerde mot Gasa for å hindre immigrasjon og uønsket aktivitet.

Tunnelene som bygges fra Gasa og inn i Israel har vært alt fra kjørbare tunneler (bildet) til mer primitive tunneler.  Sement og armeringsjern som er sendt inn i Gasa for å brukes til nybygg og restaurering av ødelagte bygninger, benyttes i disse tunnelene.  Tidligere erfaringer er at tunnelene benyttes til både terror, kidnapping og smugling.  

Nå kan man altså høre at det arbeides under vanlige bolighus i den israelske byen Sderot.  Byen har vært utsatt for mange prøvelser over flere tiår.  Befolkningen i området er traumatisert på grunn av terror og raketter fra Hamas' og andre grupperinger.  

Man antar nå at der kun er et tidsspørsmål før den israelske hæren igjen setter en stopper for disse terror-tunnelene.  Det vil være umulig for nasjonen å leve med flere slike kanaler mellom Gasa og Israel.

søndag 17. september 2017

Herrens veier og Herrens tale

Dette bildet fra hagen vår talte til meg på så mange måter.  Det har jeg lyst til å dele med bloggens lesere i dag.

Vi har en komposthaug i hagen, ikke noen god kompostbinge, men et sted hvor jeg har kastet gress og blader.  Det er rett og slett hageavfall.  Denne står langt fra der jeg mater fuglene om vinteren, så dette solsikkefrøet må ha blitt mistet eller lagt der av en fugl som har hentet det på matfatet utenfor kjøkkenvinduet.

Så midt ut av fronten på denne kompostbingen, mellom vissent gress og tørre blader, kom det en dag en liten spire.  Nå har den vokst seg stor og blomstrer.  Den er fantastisk vakker og har i tillegg til blomsten du ser på bildet 4-5 knopper som en dag vil blomstre hvis ikke vinteren kommer før de har blomstret.

Det naturlige kan ofte gi oss åndelige bilder.  For er det ikke nettopp slik at ut av det vi kan oppleve som dødt og tørt, så lar Gud det spire noe fram - noe som kan bli vakkert hvis vi lar det vokse?  Er det ikke slik at det vi mennesker regner for å være søppel og avfall, kan Gud omgjøre til noe fantastisk i Hans hender?

1. Kor 1:27-29 "Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud." 

Dette gjelder mennesker som blir sett ned på, eller som har hatt et vanskelig liv.  Gud ser noe annet der enn mennesker gjør.  I alle mennesker finnes det grobunn for noe vakkert.  Men det kan også gjelde livssituasjoner vi kan komme opp i.  Livet går i stykker og vi ser at livet vissner og blir tørt.  Gud kommer med en spire av liv, som en dag vil blomstre igjen.

Det talte også til meg at det er en fugl som har plassert frøet der, det frøet som i dag har blitt en flott solsikke.  Guds Ånd fremstilles i Bibelen som en due.  Han har plantet noe i oss alle, lar du det vokse og gro?  Hvis du gjør det vil du skyte knopper og blomstre.  

Det ble mye tro og håp i en solsikke som spirer fra komposten :-) 

lørdag 16. september 2017

NRK tramper over igjen

Når kringkastingssjefen ikke kan inrømme feil, og beklage den kraftige ordbruken han har hatt og det intrykk han har skapt, da er det en viktig kvalifikasjon han mangler. Jeg tenker nå på Hijab-saken som nå har vært til vurdering i kringkastingsrådet etter at man fikk nesten 6.000 klager på programmet "Faten tar valget" hvor programlederen var ikledt hijab.

Kringkastingssjefen var raskt ute og gav uttrykk for sjokk og harme over alle de reaksjonene som hadde kommet. Her var det mye hat og rasisme fikk vi høre. Nå har imidlertid pipa fått en annen låt. Et av medlemmene i kringkastingsrådet, Elin Ørjasæter, trakk seg i protest mot måten NRK omtalte de klagene som hadde kommet. Til avisen Klassekampen sa hun: «Jeg er lei meg på vegne av de mange tusen klagerne som blir hengt ut offentlig av NRK som moralsk dårlige mennesker, før rådet selv har lest så mye som en eneste klage.»

Nå kommer sannheten frem. Kun 19 av nærmere 6.000 klager kan karakteriseres som hatefulle og/eller ekstreme. Det de aller fleste klagene handlet om var den åpenbare forskjellsbehandlingen NRK utviser når en programleder nektes å bære et lite korssmykke, mens en annen får bære hijab. 

Når man både forskjellsbehandler så tydelig, og anklager berettigede klager for å være hatefulle og ekstreme, kan man mistenkte NRK og kringkastingssjefen for å ha en egen agenda. 

Jeg var selv en av de nærmere 6.000 som har sendt en reaksjon til NRK, men er garantert IKKE blant de 19. At det finnes ekstreme mennesker med uakseptable måter å uttrykke seg på burde ikke overraske en mediebedrift som NRK. Mitt tips er at flere av disse 19 er syke mennesker som vi må bære over med på grunn av en eller annen psykisk lidelse. Men at NRKs kunder reagerer på religiøs forskjellsbehandling, er ingen psykisk lidelse. Det er et sunnhetstegn.

Noe av det jeg skrev til NRK var at jeg ikke har noe i mot å se mennesker med hijab, verken på TV eller andre steder. Vi har et samfunn hvor mennesker selv må få velge klesdrakt. Det er ikke så mange år siden det var populært blant småjenter å gå med skaut, og heller ikke så mange tiår siden voksne norske kvinner gjorde det. Det er ikke opp til meg å bestemme at andre ikke skal få lov til å gå med skaut av ulikt slag. Men siden hijab ikke bare er et skaut, men også et religiøst plagg for de fleste som bærer dette, så blir det meningsløst at NRK har nektet en annen programleder å bære et lite korssmykke. Et slikt smykke er for noen et uttrykk for tro, men for mange er det ikke det. 

Når jeg har sagt at jeg ikke plages av at noen går med ulike former for skaut (inkludert hijab) så vil jeg si at for meg går det en tydelig grense mellom skaut og det å dekke ansiktet, enten det er med niqab, burka eller finlandshette. Her mener jeg at vi må sette foten ned og få tydelige regler for hva vi aksepterer både i offentlige yrker og i det offentlige rom. 

Men tilbake til NRK så gav jeg altså uttrykk for, slik 3.400 andre gjorde, at det var urimelig å forskjellsbehandle ulike trosuttrykk på denne måten. Mitt anliggende var likebehandling. Da jeg så kringkastingssjefens harme på nyhetene over alle de ekstreme og hatefulle meldingene han hadde fått, følte jeg at jeg må ha vært den eneste som hadde det synet jeg hadde gitt uttrykk for. Det var jeg altså ikke.

3.400 klaget på forskjellsbehandlingen, andre klager handlet om at NRK var venstrevridd, at de fremmet en bestemt religion, at NRKs reaksjon var urimelig osv. 


Forskjellene på hijab og andre klesdrakter vi kjenner fra kristendommes historie er ikke så stor.  Bildet er av den syriske nonnen Agnes Mariam de la Croix, som arbeider ved et et senter for syriske flyktninger i Libanon etter at klosteret hun selv ledet ble bombet

fredag 15. september 2017

Kjønnsforvirring

I dagens samfunn er det stor forvirring om mange ting, bl.a. kjønn.  Man krever å bli akseptert for det kjønn man føler seg som, ikke det man fysisk er.  

Stadig flere foretar også hormonbehandling og kjønnsoperasjoner for å skifte kjønn.  Det er et utstrakt problem, ikke bare for dem som vil skifte kjønn, at man ikke er fornøyd med den man er.  Vi trenger å hjelpe hverandre til både å akseptere og til å bli fornøyd med den person vi faktisk er.  Det er sjeldent at mennesker som opereres blir fonøyd med sitt liv på lengre sikt, selv om man umiddelbart ofte forteller om hvor positivt man opplever et kjønnsskifte.

Det er selvfølgelig mye fortvilelse bak ønsket om å skifte kjønn.  Det er også mye håp om at det skal være løsningen på de psykiske utfordringene man kjemper med.  Derfor trenger man å møte mennesker som kan hjelpe med det underliggende problemet - aksepten av den man er.   

Jyllands-Posten i Danmark har nettopp hatt en artikkel som viser noe av denne problematikken.  14 åringen Patrick Mitchell fikk kjønnshormoner for bli jente.  Han hadde kjempet med tanken på at han egentlig var jente, men var født i en guttekropp.  Først som 12 åring delte han dette med sine foreldre.  Han fikk etter hvert diagnosen "kjønnsdysfori", som er en opplevelse av at medfødt kjønn ikke stemmer overens med det man selv oppfatter som sitt kjønn. Derfor begynte man med hormonbehandling for å gjøre han til jente.  Etter to år med behandling angret han. Problemet er at behandlingen er irreversibel.  Så i tillegg til å slutte med hormonbehandlingen må han nå operere bort brystene som behandlingen har gitt ham.

Barn helt ned i tre år har blitt tatt med til kjønnsklinikker i andre deler av verden, fordi de føler at de er født i feil kropp.  Statistikk viser at mellom 70-75% av de som tidlig i livet har denne oppfatningen, endrer syn på seg selv i løpet av ungdomstiden.  For mange er altså dette noe som retter seg opp av seg selv, men for noen gjør det ikke det.  

Kanskje samfunnet istedet for å akseptere et tredje kjønn, eller tilby operasjoner og behandling av personer som sliter med å akseptere seg selv, skulle sette inn større resurser på å hjelpe mennesker til et sunnt selvbilde.  Tenk om vi kunne se modige politikere og samfunnsdebattanter som våget å kjempe for alle dem som trenger støtte og hjelp til å akseptere seg selv.  

Helt uavhengig av kjønnsforståelse, så er det mange unge som sliter med selvbildet og som ikke er fornøyd med seg selv.  For noen er dette et virkelig stort problem.  Hvordan kan vi hjelpe dem?  Hvordan kan vi fange opp de mange som sliter?  Hva kan vi gjøre for å hjelpe mennesker som kjemper med selvbildet og selvaksept?  Her har vi noe å ta tak i.  Fysiske operasjoner og behandlinger, endrer ikke det grunnleggende problemet - selvbildet og aksept for den man er.  

 

torsdag 14. september 2017

Noen tanker etter et valg

9 partier fikk plass på Stortinget etter valget 2017. Ett parti mer enn ved forrige valg. Men hele 15 partier kom ikke inn på Stortinget.  For til sammen var det 24 politiske partier som stilte til valg dette året. 

Disse 15 partiene fikk 53.975 stemmer sammenlagt. Det betyr at dersom dette hadde vært ett parti, ville de fortsatt ikke fått representasjon på Stortinget. 

Det partiet som fikk færrest stemmer, men kom inn på "tinget" er partiet Rødt med 70.300 stemmer (2,4% av stemmene). Dette sier noe om hvor mye som skal til for at et parti kommer på Stortinget. For å komme over sperregrensa måtte man i år få over 116.800 stemmer. Hvis noen av bloggens lesere lurer på hvor mange stemmer Partiet De Kristne fikk, så er svaret i overkant av 8.700 (ca halvparten av hva man fikk i 2013). Verdipartiet fikk 150 stemmer.

Stemmene som ble gitt til partier som ikke kommer inn på Stortinget får ingen betydning for politikken i Norge. Stemmene er "bortkastet" i den forstand at det rett og slett får null betydning. Men så regner jeg med at det likevel har betydd noe for dem som stemte på disse partiene. De valgte å stemme på det partiet de mente var best, selv om man på forhånd visste at denne stemmen ikke fikk noen betydning. Det må være lov, hvis man bare vet hva man gjør. Det som gjør det problematisk er når noen forleder andre til å tro at de skal vinne stortingsplass, når man ser at det er umulig. Noen av disse mikropartiene har vært "store i munnen" og sagt at de skulle sikre en bestemt regjering. Noe de altså ikke har noen mulighet til. 

Men det er ikke bare de 53.000 stemmene til de 15 partiene som ikke kom inn på Stortinget som er "bortkastet". Det er langt flere. Alle de som stemte på Rødt og Miljøpartiet De Grønne og ikke var bosatt i Oslo, har avgitt stemmer som får null betydning. Disse partiene fikk hvert sitt mandat fra Oslo, og de øvrige stemmene fra resten av landet betyr da ingen ting siden partiene ikke var over sperregrensen på 4% Det var altså 121.400 stemmer i tillegg til de 53.000 stemmene som får null betydning. Dersom stemmene fra Rødt og DeGrønne hadde vært fordelt på Sv og Ap, kunne det ha gitt synlige endringer. Men slik ble det ikke. Stemmene fra de andre småpartiene ville gitt marginale forskjeller i resultatet.

Det var et spennende valg i år. Vi har ved flere anledninger bedt for dette valget. Hos oss (Sel Baptistmenighet på Otta) har vi holdt partipolitikk utenfor. Vi verken anbefaler eller ber for et bestemt parti eller side av politikken. Men vi ba om at Guds vilje skulle skje og at mange kristne politikere skulle bli valgt fra ulike partier. Jeg har registrert at andre menigheter har valgt å gjøre dette annerledes. Når menigheten anbefaler et bestemt parti, synes jeg det er problematisk. Derfor er jeg glad for at vi var enige om dette hos oss.

Nå er valget over. Enten vi liker utfallet eller ikke, har vi en forpliktelse som kristne til å be for de som har oppgaven med å lede landet, 1. Tim 2:2. Det er en utfordrende og krevende jobb, og de trenger våre forbønner enten de tror på bønn eller ikke.

fredag 8. september 2017

Kanskje en bok du bør lese?

I dag hadde jeg lyst til å anbefale deg en bok - og da ikke en av mine egne denne gangen :-)

I den første menigheten jeg var pastor i, Vikna Baptistmenighet, fikk jeg en ivrig ungdomsleder som het Olav Fjærli.  Det er noen år siden begynnelsen av 90-tallet, men vi har hatt kontakt med ujevne mellomrom siden da.  Nå har han skrevet bok om en av de strømningene vi ser blant kristenfolket i dag.

"Nådeforkynnelse på ville veier" er en bok som tar oppgjør med en type nådeforkynnelse som ikke er basert på Bibelen.  På engelsk har denne forkynnelsen blitt kalt for "hyper-grace" (hyper-nåde) og beskriver en type forkynnelse som nedtoner eller utelukker helt sentrale deler av evangeliet, som f.eks. erkjennelse, omvendelse og syndsbekjennelse.  

Kan det bli for mye nåde?  Nei, det kan det ikke.  Johannes 1:16 sier "av Hans fylde har vi alle fått, og det er nåde over nåde."  Det kan ikke bli for mye nåde, vi trenger Guds nåde i rikt mål, men det kan bli feil forkynnelse om nåden.  Det er det siste denne boken tar tak i.  

Jeg anbefaler boken sterkt, og du blir ikke fattig ved å kjøpe den.  Den koster kun kr 98,- og den blir til salgs i Frihets nettbutikk www.frihet.no og sikkert også i flere bokhandlere. 




søndag 3. september 2017

De store politiske omveltningene

Det har vært og er noen store politiske omveltninger i Norge de senere årene. Ikke alle har fått med seg dette. Miljøpartiet De grønne (MDG) har fått mye oppmerksomhet, og det er ikke så ofte det kommer nye partier som får slik oppmerksomhet og oppslutning. Partiet Rødt (som er en sammenslutning av Arbeidernes Kommunistiske parti og Rød Valgallianse) har også fått økt oppslutning og oppmerksomhet. Begge disse partiene befinner seg godt til venstre i politikken, selv om MDG av og til fremstilles som et sentrumsparti. Men det er ikke disse partiene som utgjør den største omveltningen i norsk politikk de siste årene.

Det som har vært den største endringen, og som gjør at vi i dag vipper på meningsmålingene mellom rød/grønn og borgerlig regjering, er at et borgerlig parti har forlatt sin historiske bakgrunn og skiftet side i politikken. Det er et sjeldent fenomen at et politisk parti skifter side på denne måten. Hvis man ikke hadde gjort dette valget, ville vi i Norge hatt en solid overvekt på borgerlig side.

Når vi lytter til dagens politikere fra dette partiet, hører vi stadig mer av de rødes argumentasjon. Det er naturlig at man påvirkes av sine venner og samarbeidspartnere. Samtidig må det være til ettertanke for de mange tidligere velgerne til Senterpartiet at partiet ikke lengre er et borgerlig parti, men har gjort sitt for å sikre Norges rødeste regjering noen sinne (Da de satt i regjering, sammen med Ap og SV) og gjerne vil gjøre det igjen om man får mulighet. Tidligere var dette et klart og tydelig borgerlig parti som sammen med KrF og Venstre samarbeidet med Høyre både i og utenfor regjering. Det er underlig å se en slik dramatisk endring av politisk ståsted og idegrunnlag for et parti, enten man liker det eller ikke. At man kan forandre syn i enkeltsaker er noe alle partier gjør gjennom årene, men å skifte det ideologiske grunnlaget for sin politikk tror jeg ikke vi har andre eksempler på i norsk politikk.