Om å møte Far først

I Lukas 15 finner vi den historien som ofte har blitt kalt for «Den bortkomne sønn».  Den kunne like gjerne ha blitt kalt for «Den hjemmeværende sønn», eller «Den kjærlige far».  Denne historien har mange elementer ved seg.  Jeg tror Jesus ved å fortelle denne historien hadde mye på hjertet, både om Gud som far, om oss som er aktive troende og dem som har forlatt Gud men vender tilbake. 

I denne artikkelen skal det handle om dem som har falt, hvordan vi møter hverandre og hvordan Jesus gir oss oppreisning og nye muligheter.  Da er det den hjemmeværende sønnen som er tema.  Hans bror hadde falt så grundig.  Han hadde sløst bort gavene han hadde fått av sin far.  Han hadde levd et nedbrytende liv, men fikk en lengsel etter å komme tilbake til sin far.  Det er mange mennesker som er i en slik situasjon.  Mennesker som har gått på søndagsskole, vært med i barne- og ungdomsarbeid, og kanskje også vært aktive i en menighet i voksen alder.  Men så traff livet dem på en måte som førte dem bort fra fellesskapet og bort fra nærheten til Gud.  Tanken dukker opp; kanskje jeg skulle vende tilbake? 

Å møte Far først

Jeg har ofte tenkt at det var godt at den bortkomne sønn ikke traff broren først.  Når vi ser hvordan den hjemmeværende sønnen reagerer på at hans falne bror kommer tilbake, så er det godt at det var Far han fikk møte først.  Jeg tror det var helt avgjørende.  Men hvem møter våre falne brødre og søstre først når de tar de første usikre skritt tilbake?

Enten møter de en kjærlig Far gjennom deg, eller så møter de en «hjemmeværende sønn» som slett ikke er klar for å ta tilbake en som har sviktet og syndet.  Ser vi historien på denne måte, kan Jesu ord også ramme oss.  Hvordan har vi tatt imot eller oppført oss i møte med dem som har sviktet?  Jeg tror de fleste av oss må innrømme at her har det vært både og.  Noen har fått møte Far gjennom oss, men kanskje ikke alle?  Hvorfor sitter det så mange troende mennesker hjemme og ikke er en del av et aktivt kristent fellesskap?  Hvorfor har mange av dem et så negativt syn på menighetslivet?  Møtte de den hjemmeværende sønnen først? Hvis du tar deg tid til å lese Lukas 15:25-32 så ser du den hjemmeværende sønnens reaksjon, og Fars korrigering av ham.  For den hjemmeværende broren var nok like bortkommen som sin yngre bror.  Han var preget av fordømmelse og et hardt hjerte.  Kristne med en slik holdning representerer ikke sin Far. 

Nå er det fest

Guds holdning når et menneske vender om, er altså ikke å minne han på alt som har gått galt.  Den yngste sønnen, den bortkomne sønn, hadde forberedt en lang tale til sin far.  I talen ville han beskrive elendigheten, og spørre om han muligens kunne være en tjener for sin far.  Han følte seg ikke verdig til å være sønn.  Den talen fikk han aldri holdt.  Far er så glad over at han har vendt tilbake at det virker som om det som var gjort er slettet ut.  Og kanskje er det nettopp det det er.  Når et menneske vender om og kommer til Gud vår Far, så møtes han av tilgivelse, glede og kjærlighet. «Men nå er det rett at vi skulle fryde oss og være glade, for din bror var død og er blitt levende, han var fortapt, men er nå funnet.» Lukas 15:32

Vi vet hvem det er som fortsetter å minne oss på våre synder og feiltrinn, og mange kristne mennesker bidrar i hans virksomhet.  De holder syndene levende ved å fortsette å minne den falne om hans fall, og dømmer han utfra verdens standard.  Men vi har fått en annen standard i Guds ord.  Vi ser at Jesus viser en annen vei.  Han viser veien til gjenopprettelse og tilgivelse.  Han gjeninnsetter oss som sine sønner og døtre, og leder oss tilbake til den veien Han hadde for oss da vi en tid var på villspor.  På samme måte som profeten Jona igjen fikk samme kall som det han forsøkte å rømme fra, så har Herren det samme kall til deg og meg, og Han forventer at vi følger Han.