Igjen og
igjen tar Jesus opp et problem som Han ser at mange av oss sliter med. Problemet handler om hvordan vi behandler
hverandre. Jesus elsker alle mennesker
like høyt. Om det skulle være et
menneske du er skuffet over, sint på, ikke liker osv. så er dette mennesket
like elsket av Jesus som det du er. Det
er vel få av oss som vil si at vi har fiender, men selv om vi til og med skulle
ha fiender, så sier Jesus at vi skal elske dem, Matteus 5:44. Jesus vet at dette er utfordrende for
menneskenaturen. Han vet at vi sliter
med tanker om hevn, straff og manglende tilgivelse. Det er derfor disse historiene kommer igjen
og igjen gjennom Bibelen. Det er et
viktig budskap til oss.
Døm ikke
Jesus
bruker ofte bilder for å understreke det han sier, og dette bildet har Han
sørget for at kommer inn i Guds ord flere ganger. La meg få sitere fra Matteus 7:1-5 for
deg. Du finner samme historie i Lukas 6.
«Døm ikke, for at dere ikke skal bli
dømt. For med den dommen dere dømmer, skal dere selv bli dømt. Og med det målet
dere måler opp med, skal det bli målt opp tilbake for dere. Og hvorfor ser du
flisen i din brors øye, men merker ikke planken i ditt eget øye? Eller hvordan
kan du si til din bror: "La meg ta flisen ut av øyet ditt!" og se,
planken er i ditt eget øye? Hykler! Ta først planken ut av ditt eget øye! Da
skal du se klart så du kan ta flisen ut av din brors øye.»
La meg
først få understreke at det å dømme ikke er det samme som å forkynne hva som er
rett og galt. Som kristne har vi både
rett og plikt til å forkynne Guds ord slik det er gitt oss i Bibelen. Dette betyr altså ikke at man skal la være å
si hva som er synd. Vi skal være
frimodige og forkynne hele Guds råd.
Noen ganger vil det være rett av oss å ta en prat med mennesker som har
syndet. Det vil til og med i noen
tilfeller være mangel på kjærlighet hvis vi ikke gjør det. For det å bli konfrontert med sin synd kan hjelpe
et menneske til å bekjenne og omvende seg.
Forutsetningen for dette er imidlertid at vi møter også de falne med
kjærlighet og nåde fra Gud.
Det er
imidlertid en del troende som dømmer uten å møte en kristen bror eller søster i
en kjærlig samtale. Det er troende som
til og med dømmer andre selv etter at synden er bekjent og gjort opp med Gud og
mennesker. Man holder fast ved synder
som Herren har tilgitt.
Dette er meget alvorlig i lys av
Matteus 7 og Lukas 6. Fordi den hardhet
de dømmer andre med, vil de en dag selv bli møtt med. Den dom de dømmer andre med vil ramme dem selv.
Planke og flis
Det er
interessant at Jesus plasserer det minste problemet hos den som har begått en
urett eller synd, mens det største problemet ligger hos den som viser mangel på
tilgivelse og vil dømme. Den som dømmer
sitter selv med en planke (eller bjelke) i øyet, mens hans bror har en
flis. Egentlig avslører slike holdninger
at man ikke har tilegnet seg et av evangeliets kjernebegreper, nemlig
kjærlighet. Det er ikke vanskelig å
elske dem som vi har nær oss og som vi er på bølgelengde med. Utfordringen kommer i møte med dem som har
såret oss eller som «kjemien» ikke stemmer med. Mang en menighet og tjeneste
for Gud har blitt ødelagt av harde hjerter og mangel på kjærlighet.
Harde kristne
Noen av
de hardeste kristne er dem som selv har hatt ting i sitt eget liv som ikke var
slik det burde være. Jeg har møtt flere
av dem. Ei som «måtte gifte seg», som
det het i gamle tider, var veldig dømmende overfor en yngre jente som også
hadde falt i samme synder. Eller
menighetslederen som hadde slitt med et usunt forhold til en kvinne, som var hard
mot en som hadde falt noe dypere enn ham.
Skulle ikke nettopp slike mennesker ha bedre forutsetninger til å forstå
andre som faller? Kanskje er deres hardhet
et uttrykk for at man ikke helt er ferdig med egne synder? Hvorfor det er slik, blir fort antagelser og
spekulasjoner, men poenget er at man trenger å rydde opp i eget liv før man
anklager andre. Den ryddejobben må vi
nok regne med å ta gjennom hele livet.
Hvis man først får innsikt i eget liv, vil man ikke være så hard mot
andre.
En dom i strid med Guds ord
Ingen mennesker går fri fra syndefall,
dessverre. Alle menighetsledere har også
sine fall, men ikke alle fall får like store konsekvenser. Det er selvfølgelig forskjell på hvilke fall
man opplever. Men en rekke gode
menighetsledere har blitt satt til side på grunn av synd og feiltrinn. Noen har selv valgt å tre tilbake og opplever
det vanskelig å på nytt gå inn i det kall og den tjeneste de har hatt. Andre
blir dømt av medkristne på en slik måte at det blir vanskelig å fortsette. Dette er holdninger som samsvarer med
tidsånden. For når ledere i bedrifter
eller politikken gjør feil, blir det ofte et krav om at de må gå av. De må «ta ansvar» kalles det. Men det er ikke verdens standarder som
gjelder i Guds menighet. Romerbrevet
11:29 sier «For Guds nådegaver og kall
kan ikke tas tilbake.» Hvem er da du eller jeg som skal si noe annet?
Når et menneske har bekjent sine synder for
Gud, og gjort opp med mennesker, så har ikke Gud noe krav om at vedkommende må
«ta ansvar» og gå av, tvert imot. Gud
forventer at vi reiser oss opp igjen og fortsetter det kall og den tjeneste Han
kalte oss til og satte oss inn i. Mika 7:8 sier «Gled deg ikke over meg, du min
fiende! Når jeg faller, skal jeg reise meg igjen. Når jeg sitter i mørke, skal
Herren være mitt lys.» Fienden kan vinne et og annet slag, men han skal
ikke vinne kampen. Når han tror han har
vunnet og du ligger nede, så reiser Gud deg opp igjen. Gud kaller oss videre. Et fall fjerner ikke
nådegaver og kall. Det kan være mye
vondt i et fall, både for den som falt og for menneskene rundt. Den indre smerten til den som falt er det
bare Gud som kan se. La oss derfor ta
lærdom av historien om planken og flisen.
La oss ikke dømme brødre og søstre, men la oss være Guds medhjelpere ved
å støtte og hjelpe den falne til å reise seg og med frimodighet fortsette
kampen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar