Spørsmålet om menneskesyn er et viktig grunnlag for flere andre teologiske spørsmål, bl.a. dåpen. I dialog med en pastor fra Frikirken om dåpen, gjorde han meg oppmerksom på nettopp dette. Det starter med menneskesynet, sa han. "Dere mener at mennesket er født med ansiktet vendt mot Gud, mens vi mener at mennesket er født med ansiktet vendt fra Gud."
Overmåte godt
La meg starte med begynnelsen. I 1. Mosebok 1 og 2 står skapelsen beskrevet. Guds konklusjon etter å ha skapt mennesket er "Da så Gud det Han hadde gjort, og se, det var overmåte godt." Dette er Guds egne ord om mennesket og skaperverket etter å ha formet alt. Noe annet ville vel overraske oss. Gud skaper ikke noe ondt. Så vet vi alle at det skjedde noe underveis. Kapittel 3 forteller om et syndefall som har fått dramatiske konsekvenser for hele verden i alle generasjoner etterpå. Men er det slik at det hadde tilbakevirkende kraft på skapelsen av menneskets natur? Er det slik at mennesker Gud skaper etter syndefallet ikke lengre er gode?
Formet av Gud
Kristne tror at det fortsatt er Gud som skaper og former mennesket, men i dag gjør Han det i samarbeid med foreldrene. Bibelen sier at Han former oss i mors liv, Jer 1:5, Salme 139:13 m.fl. Dette er altså noe Gud gjør etter syndefallet. Er det mulig for Gud å skape mennesket ondt? Eller skaper Han fortsatt mennesker gode, i sitt bilde? Syndefallet har ikke endret Guds karrakter. Det var mennesket som fallt, ikke Gud. Syndefallet gjør at vi fødes inn i en verden som ligger i det onde, 1. Joh 5:19. Vi vet at denne verdens fyrste er den onde, Joh 14:30 og 16:11. Så alle mennesker påvirkes fra første stund av den verden vi fødes inn i. Men Gud skaper altså ikke noe ondt, heller ikke onde mennesker.
Arver vi andres synd?
Noen mener at dette ikke er helt riktig, for gjennom unnfangelsen arver vi synd og skyld for fallet til de første menneskene, sies det. Denne tanken slår ihjel det jeg skrev i avsnittet over, for da betyr det at vi fra skapelsesøyeblikket er onde, at ondskapen har større makt enn Guds godhet i dannelsen av et nytt menneske. Men la oss legge den tanken til side og spørre om Bibelen sier noe om dette - for det gjør den. Flere steder tar Bibelen et sterkt oppgjør med denne form for arvesynd-tenkning. Esekiel er veldig tydelig: "Hvordan kan dere bruke dette ordtaket i Israel: Fedrene spiste sure druer, og barna fikk dårlige tenner. Så sant jeg lever, sier Herren Gud, dere får ikke bruke dette ordtaket mer i Israel." Esek 18:2-3 "Den som synder, han skal dø. Men en sønn skal ikke bære farens skyld, og en far skal ikke bære sønnens skyld. Den som gjør rett, skal få igjen for sin rettferd, og den som gjør ondt, skal rammes av sin ondskap." Esek 18:20. Her tas det altså et kraftig oppgjør med tanken om at man kan arve fedrenes synder. Videre sier Bibelen "Enhver skal dø for sin egen synd", sier 2. Kong 14:6 (og 5. Mos 24:16).
Samtidig skal vi merke oss at det flere steder i Bibelen også står om menneskenaturen, eller kjødet. Det beskrives negativt. Det er lett å forstå i rammen av en riktig tolkning av syndefallets konsekvenser. Vi påvirkes kontinuerlig, fra vi er født, av det vi har rundt oss og den verden vi fødes inn i. Når denne verden ifølge Skriften ligger i det onde, er det lett å forstå hvordan menneskenaturen er ond. Og vi ser det rundt oss og i oss, hvis vi er ærlige.
Når mister mennesket sin uskyld?
Jesus bekrefter forståelsen av mennesket som godt fra fødselen når Han i Markus 10:14 sier at barna hører Guds rike til. Barna er skapt av Gud, for Hans rike. De hører Han til. Men når skjer det en endring i oss, sier Bibelen noe om det? Ja, det gjør den. Etter syndefallet, og etter vannflommen, sier Herren følgende: "Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskenes skyld; for menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av," 1. Mos 8:21.Bibelen sier altså selv når de onde tankene kommer. Så kan vi diskutere når ungdomstiden inntreffer, og trolig vil man i dag både si at den starter senere og strekker seg over lengre tid enn man ville si i tidligere tider. Men poenget er at det ikke kommer med fødsel eller den første tiden etter.
Dette er også en av årsakene til at Jesus flere ganger trekker fram barna som eksempler for sine tilhørere når han underviser. Deres renhet, uskyld og enkelhet er et eksempel for oss. Så vet vi alle at også små barn kan ha oppførsel som vi tolker som egoisme eller ondskap. Men kanskje vi skulle se annerledes på det. Kanskje handler det først om å dekke behov som barna har, og deretter at vi alle må lære å leve i forhold til hverandre.
Hva betyr dette?
Når vi er formet av Gud i Hans bilde og Jesus sier at vi hører Guds rike til når vi er små barn, hva innebærer det? Jo, for det første så kan du være trygg på at det Jesus sier er sannt. Dersom du har mistet et barn, så vet du med trygghet hvor dette barnet befinner seg. Frelsen kommer som et behov først når mennesket kommer i en alder hvor vi selv kan ta stilling til Jesus. En alder hvor Gud holder oss ansvarlig for vår egen ondskap. Vi trenger ikke blir frelst på grunn av andres ondskap (arvesynden) men på grunn av vår egen.
Frelse
Dette stemmer også godt med hvordan Bibelen beskriver frelsen som noe aktivt. Vi tar stilling til budskapet vi hører. Det står om mennesker at "de kom til tro" etter å ha hørt forkynnelsen. For å "komme til tro" må man være i stand til å høre og forstå det som blir sagt. Bibelen sier jo at troen kommer av det budskap man hører, Rom 10:17. Troen og nåden er ikke en gave som gis mennesket uten at vi tar imot. Da måtte man jo spørre Gud hvorfor han ikke har gitt denne til alle dem som ikke er kristne. Gjør Han forskjell på folk? Nei, gaven må tas imot, og da må man være istand til å gjøre dette. Gud holder ikke mennesker ansvarlige når de ikke er istand til å ta stilling til Hans gave.
Små barn hører altså Guds rike til. Så tilbys alle Hans frelse, fordi vi fødes inn i en ond verden, og vi må selv ta stilling til det. Ingen kan velge frelsen for meg, jeg må selv si ja til Jesus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar