MIDTØSTEN: Tostatsløsning eller trestatsløsning ?

Det er underlig hvor fort mennesker glemmer.  Det er underlig hvor lite interessert folk er i å sette seg inn i historien bak politiske konflikter.  Det er også underlig hvor lett man lar seg påvirke av propaganda.

Når mange i dag snakker om en tostatsløsning for konflikten i Midtøsten mellom palestina-arabere og Israel, ser man helt bort fra historien.  For denne tostatsløsningen er allerede et faktum.  Det man nå eventuelt snakker om er en trestatsløsning - men det har du neppe hørt noen si før. Jeg håper du vil lese litt videre for å forstå hva jeg mener.

Litt bakgrunnshistorie
Allerede på 1800-tallet var det mange som snakket om behovet for at jødene skulle få sitt eget land.  Noen mente at det ikke spilte noen rolle hvor dette landet lå, mens andre mente at det selvfølgelig måtte være der det alltid hadde bodd jøder og hvor den jødiske nasjonen hadde eksistert tidligere. På dette tidspunktet var landområdet veldig spredt bebodd av både jøder og andre folkegrupper, men store deler av landet var ubeboelig. Men årene gikk og landet var under okkupasjon av det store Ottomanske riket.

Tostatsløsningen blir etablert
Så kom første verdenskrig som raste fra 1914 til 1918.  Det Ottomanske riket var på den tapende side i krigen, og områdene som de hadde okkupert ble derfor satt under adminstrasjon av de seirende styrkene.  Storbritannia fikk det som ble kalt "Palstinamandatet".  Dette var det området som var tiltenkt som jødisk nasjonalhjem, noe også den brittiske utenriksminister Arthur James Balfour hadde bekreftet gjennom det som gjerne kalles for "Balfour-deklarasjonen".  Men til tross for dette, så innså britene at det var en spenning mellom arabiske folkegrupper i landet og jøder.  Man tenkte derfor at en tostatsløsning ville være løsningen.  I 1921 ble det derfor opprettet et emirat øst for Jordan elven.  En av Saudi-Arabias prinser, Abdullah, ble innsatt som emir, og fikk senere tittelen konge. Man tenkte da at området vest for jordanelven skulle være jødisk, mens området øst for jordanelven skulle være for de andre folkegruppene. Innbyggerne i dette emiratet ønsket å kallet landet Palestina, men britene - som fortsatt hadde det siste ordet - nektet dem det og kalte landet for Transjordan (den andre siden av Jordan).  I praksis hadde britene nå to mandatområder, et for jøder og et for arabere. Først i 1946 ble landet en selvstendig nasjon, to år før Israel også ble en selvstendig nasjon.  Fra og med 1948 var det altså to stater, og tostatsløsningen var etablert i det jødiske nasjonalhjem.

I dag utgjør den palestina-arabiske befolkningen i Jordan 75% av innbyggerne. Også palestina-araberne på Vestbredden og Øst-Jerusalem var Jordanere, fram til Jordan fratok dem statsborgerskapet på 80-tallet.

Okkupasjon
De arabiske land aksepterte ikke opprettelsen av en jødisk nasjon og angrep Israel allerede umiddelbart etter den formelle opprettelsen av landet. I denne angrepskrigen okkuperte Transjordan store områder vest for Jordanelven, det som i dag omtales som Vestbredden, men som heter Judea og Samaria.  I den forbindelse skiftet Transjordan navn til Jordan, for å markere at de nå var et land på begge sider av elven.  Også andre deler av Israel ble okkupert i denne krigen, f.eks. Gaza, som ble okkupert av Egypt.  Når det gjelder Golanhøyden, så var den også opprinnelig en del av det jødiske nasjonalhjemmet, men ble overført av britene til franskmennene i 1923, og dermed innlemmet i det franske mandatet Syria.  

Okkupasjonen av Israelsk land vedvarte fram til seksdagerskrigen i 1967.  Igjen stod naboland klare til å angripe Israel, men de Israelske styrkene kom dem noen timer i forkjøpet og hele krigen var over på 6 dager.  Da erobret Israel tilbake Golan, Judea, Samaria, Gaza og i tillegg områder som etter krigen ble gitt tilbake til Egypt (Sinai).  

Trestatsløsning
Det som verdenssamfunnet nå foreslår som løsning på konflikten mellom palestina-arabere og Israel, og som Israel ved flere anledninger har godtatt, er en trestatsløsning.  Man vil dele det jødiske nasjonalhjemmet enda en gang, slik at det blir tre stater ut av den opprinnelige jødiske nasjonen. De avtaler som man har forhandlet frem om dette har imidlertid blitt avvist av den palestina-arabiske siden fordi man ikke ville anerkjenne Israel som en jødisk nasjon.  

Jeg håper dette var med å oppklare både noen historiske fakta, og noen misforståelser i forbindelse med den såkalte "tostatsløsningen".

Les gjerne også:
Forsoning i Midtøsten
La palestina-araberne få vende hjem
Verdens mest forfulgte og trakasserte folkegruppe
100 år siden Balfourerklæringen 
Jødeforfølgelsen i vår tid
Okkupert land - fra hvem?
Hva så Nansen som Lillehammer ikke ser?
Trondheim boikotter Israel - Lykke til!
Mister FN sin legitimitet?
Hvorfor har USA endret sin Israel-politikk?  
       

Setter du pris på den kristne kulturarv ?

Vi hører ofte mennesker som gir uttrykk for takknemlighet for vår kristne kulturarv. Det er grunn til den takknemligheten. Kristendommen har hatt stor betydning for landet vårt, både for skolevesen, helsevesen, politikk, den personlige frihet vi opplever i vår del av verden etc. Er du en av dem som er takknemlig for vår kristne arv?

Flere gir uttrykk for bekymring for at den kristne kulturarv er truet, gjerne på grunn av innvandring. Men innvandring er ikke den største trussel mot den kristne arven, en stor andel av innvandrerne er kristne. Trusselen kommer først og fremst fra dem som er bekymret for at vi er i ferd med å miste den verdifulle arven. 

De fleste av dem som uttrykker bekymring har selv valgt ikke å opprettholde de kristne verdier. De velger å ikke gå i en kristen menighet, ikke støtte kristen virksomhet, ikke engasjere seg i kirke og menighetsliv. De har selv forlatt den verdifulle kristne kulturarven som de er bekymret for at innvandrere skal ta fra dem.  

Hvis du ønsker at Norge fortsatt skal være et land preget av de kristne verdier som har formet landet vårt, så må det få konsekvenser for dine valg. Man kan ikke bestemme at alle andre skal opprettholde verdiene, man må selv delta aktivt i menighetsliv (gudstjeneste et par ganger i året er ikke aktiv deltagelse) og bidra økonomisk til at kirke og menighet kan drive sitt arbeid. Da bidrar man til å opprettholde og videreføre de verdier vi setter så stor pris på i vårt samfunn, og på den måten gir vi verdiene videre til neste generasjon nordmenn. Men det er selvfølgelig lettere å legge ansvaret over på noen andre ...

LES OGSÅ: Den kristne kulturarv

Skal terrorister få lønn ?

Hvis du er araber og bosatt i Gaza eller på Vestbredden, og vil sikre din familie god inntekt fremover, så finnes det en løsning som mange palestina-arabere etter hvert har benyttet:  TERROR.

De palestinske selvstyremyndighetene utbetaler ca 1,2 milliarder, omregnet i norske kroner, til familier hvor en enten er blitt drept eller fengslet på grunn av terrorangrep mot jøder eller staten Israel.

Dette er bakgrunnen for at Israel har bestemt at de holder tilbake en tilsvarende sum fra skattepenger som de mottar og som i utgangspunktet skal videresendes til palestinske myndigheter.  Man har sett seg lei på at PLO og Hamas oppfordrer til brutale angrep på innbyggerne i Israel.  

De palestinske selvstyremyndighetene mottar enorme beløp fra utlandet, blant annet fra Norge.   Det er tidligere avdekket at store beløp havner i korrupsjon og underslag, men milliardbeløp går også til å oppmuntre til terror ved å gi høyere lønn for slik aktivitet enn gjennomsnittslønnen for arbeidere i området.

Før den første intifadaen kunne f.eks. palestina-arabere reise fritt mellom Gaza og Israel.  Mange reiser over denne grensen også i dag, men ikke uten streng kontroll på grunn av terrorfaren.  Selvmordsbombere, voldsmenn, kidnappere, og terrorister må stoppes på en eller annen måte.  Fred bygges ikke på denne måten.  Det skaper kun mer vanskeligheter og utfordringer for begge sider i konflikten.  

Norge og resten av verden burde klart og tydelig forlange at terrorister ikke belønnes for slike handlinger og man bør kreve kontroll med midlene som gis, slik at de ikke forsvinner til store og flotte boliger for ledere, privatfly og urimelig forbruk av noen få på toppen i det palestina-arabiske samfunn. 

LES OGSÅ: Fred på Gaza?