Men hendene til Moses ble tunge. Derfor tok de en stein og la under ham. Han satte seg på den, og Aron og Hur støttet hendene hans, en på den ene siden og en på den andre siden. Da var hendene hans støe helt til solen gikk ned. 2. Mos 17:12
I
kampen mot fienden var Moses’ bønner minst like viktig som Josvas kamp. Så lenge Moses løftet sine hender til Herren,
hadde Josva og hans menn overtaket i krigen.
Slik er det også i den åndskampen vi står i. Bønn og arbeid må gå hånd i hånd. Hvis vi ikke løfter vår sak i bønn, blir det
lite seier i kampen. Når Moses ble
trøtt, hadde han gode venner som støttet han.
Det viser oss også viktigheten av fellesskapet med de andre troende. Når vi blir trøtte i tjenesten, når vi synes
at bønnesvaret lar vente på seg, når vi blir motløse, så har vi venner som
støtter oss i forbønn. Vi har et
fellesskap som holder oss oppe. Det står
ikke noe om at Josva ble trett, men Moses ble utmattet. Man kan selvfølgelig også bli trett av det
fysiske arbeidet, men den som går inn i et åndelig arbeid, vil bli angrepet av
motløshet og tanker om at dette hjelper lite.
Det er fienden som kjemper i ditt sinn, for å få deg til å gi opp, slik
at han kan vinne kampen. Da trenger vi
hjelp og støtte til å løfte våre hender, for da vet vi at seieren er nær. Bønnesvaret er underveis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar