Hvem er i fokus for din tjeneste?

"Se til at dere ikke gjør deres barmhjertighetsgjerninger framfor mennesker, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn fra deres Far i himmelen. Når du gjør en barmhjertighetsgjerning, skal du ikke markere det ved å blåse i basun, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for at de skal bli æret av mennesker. Sannelig sier Jeg dere: De har alt fått sin lønn. Men når du gjør en barmhjertighetsgjerning, skal du ikke la din venstre hånd vite hva din høyre hånd gjør," Matt 6:1-3

Som mennesker har vi et behov for å bli sett, akseptert og anerkjent.  Det er viktig at vi ser hverandre og løfter hverandre opp.  Det oppfordrer Guds ord oss til bl.a. i Rom 12:10. Men hvorfor skal vi hedre hverandre? Hvorfor skal vi gjøre gode gjerninger? Hvorfor skal vi være med å be offentlig?  Dagens tekst utfordrer våre motiver.  Hva er motivet for ditt engasjement?  Anerkjennelse fra mennesker burde være uinteressant for oss.  Anerkjennelse fra himmelen derimot er det som teller når alt kommer til alt.  Kanskje dette først og fremst handler om det rette fokus for vårt liv og virke.  Alt jeg er, alt jeg har og alt jeg gjør handler om Gud.  Uten Han – intet liv.  Når vi da engasjerer oss, så gjør vi det først og fremst for Gud og for våre medmennesker, ikke for selv å komme i sentrum.  Barmhjertighetsgjerninger handler heller ikke om å få lønn i himmelen, selv om det er resultatet.  Barmhjertighet handler ikke om meg, men om min neste.  Ord som lønn og belønning blir brakt fram i teksten, men om det ikke var noen belønning, skulle vi da slutte med barmhjertighetsgjerninger?  Hvis mine gode gjerninger hviler på vissheten om at jeg skal belønnes for det jeg gjør, da er det jo meg selv som er fokus for barmhjertighetsgjerningene.  Da er det egoismen som driver meg. La oss tjene hverandre og Gud i takknemlighet for frelsen og i omsorg for hverandre.